Om noen timer skal vi på visning på en leilighet i Spydeberg, som hvertfall høres veldig fin ut. Det er bare drøye to måneder igjen til vi må være ute herfra, så det hadde vært ille greit å funnet noe snart så vi slapp å ha det hengende over oss. Leiligheten vi skal se på er 75kvm, og ho som bor der nå betaler 5300kr i mnd, så det er jo faktisk billigere enn her, og en fin størrelse. Det eneste minuset er at ho ikke flytter ut før i Juli, og vi må være ute herfra 30.Juni, så det kan hende vi blir nødt til å bo hos mamma en måned... Jeg er veldig glad i mamma'n min jeg altså, det er ikke det, men det er jo ille tungvint å måtte stue oss inn der med alle tingene våre. Sist vi flytta, for 4 år siden, så måtte vi ut av den gamle leiligheten 30.juni da også, og tok over denne leiligheten 1.juli. Den gamle huseieren vår nektet oss faktisk å bli der èn dag ekstra, selv om det ikke var noen som skulle flytte inn etter oss, så da var vi nødt til å flytte alle tingene våre til mamma den 30., for så å flytte det tilbake til Tomter dagen etterpå. Rimelig irriterende når det bare var noen få hundre meter mellom de to leilighetene!

Det kan også hende at vi får en annen mulighet i dag også. Ei venninne av meg har planer om å kjøpe en leilighet for å leie den ut, siden ho og samboeren hennes bor gratis på gården til besteforeldrene hans. Ho skal på visning på en leilighet i Spydeberg i dag ho også, så hvis ho legger inn bud på den er det også en mulighet å leie av henne. Den er riktignok bare 60kvm da, så det er litt lite, men da hadde vi sluppet å mellomlande hos mamma. Krysser fingra for at hvertfall en av leilighetene er brukbare ;)

Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til å sette i gang med pakkinga.....

Eller....rettere sagt... jeg trøstespiser browniesrøre! Røra er jo enda bedre enn kaka i seg selv.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag gikk jeg ut med hundene som vanlig, og sjekker postkassa på vei inn. Der lå det oppsigelse på leieavtalen vår. 30.juni må vi ut herfra.... Må innrømme jeg syns det er litt useriøst å bare legge den i postkassa i stedet for å komme med den personlig så vi kunne ha snakka med han, men det er jo så...
Jeg har virkelig ikke lyst til å flytte, ikke bare har vi god plass her, men vi har også gode naboer, og vi trives veldig godt. Vi hadde håpet å kunne bo her fram til vi fikk spart oss opp litt egenkapital til å kjøpe noe, men det ble det tydeligvis ikke noe av...

I tillegg til dette så vet jeg ikke om jeg har noen jobb fra høsten av. Jeg har et års vikariat på den skolen jeg jobber på nå, og det avsluttes i Juli. Jeg har søkt om fast, men får ikke svar før over påske. Om jeg får fast jobb har vi jo mulighet til å søke om startlån gjennom husbanken, men om jeg ikke har jobb til høsten (har selvfølgelig søkt andre steder også da, men vet jo ikke med det heller før over påske) så kan vi ikke akkurat ta opp noe lån.
Jeg syns det er så tragisk at det skal være så vanskelig å finne seg et sted å bo! Skal vi leie har vi problemet at vi har hunder. Veldig mange huseiere ønsker ikke leieboere med dyr. Idiotisk spør du meg...så lenge huseier kan møte dyrene på forhånd og se at de ikke er fullstendig sprø så ser jeg virkelig ikke problemet!
Skal vi kjøpe så har vi problemet at vi ikke har egenkapital eller rike foreldre. For man er jo faktisk nesten nødt til å ha foreldre med fet bankkonto om man skal ha noen sjangs til å komme inn på boligmarkedet. Begge foreldrene til Daniel leier bare selv, så de har ikke noe å stille som sikkerhet, og mamma har jo tross alt 3 barn. Ho kan ikke akkurat stille huset sitt som sikkerhet for meg og dermed ikke ha noe å tilby når søstrene mine etterhvert skal kjøpe seg noe.Den eneste muligheten vi har er startlån fra husbanken. Får vi ikke det blir vi pent nødt til å leie til vi er 40år og kanskje muligens da har spart oss opp nok egenkapital... Hurra for et latterlig boligmarked....

Det er virkelig frustrerende å sitte her og ikke vite om man har et sted og bo... Ekstra vanskelig er det når vi må vente og se ann jobbsituasjonen min før vi vet hva vi har av muligheter. Pga adhd'n er jeg veldig dårlig på å takle store forandringer og uforutsigbarhet, så jeg blir urolig i hele kroppen - noe jeg vet at ikke kommer til å roe seg før jeg er 110% trygg på at ting ordner seg...

Det var dagens utblåsning....

De fleste har fått med seg Plumbo's salattråkk på spellemannsprisen i går, og det er hvertfall ingen tvil om at media har fått det med seg. Selv så jeg ikke på, men fikk selvfølgelig nyheten overlevert på facebook. Etter å ha lett litt rundt på nettet fant vi videoen av prisutdelinga. Ja, det var en tåpelig og upassende kommentar! Men så stopper det også der.

Jeg ser ikke nødvendigheten med at media skal tyne hver minste lille dråpe ut av en hver sak, og at halve norges befolkning skal forbanne en kar som har unnskyldt seg gang på gang. Alle kan gjøre en feil, og fyren la seg flat etterpå og beklaget seg. Hvis man ser på prisutdelinga er det ikke vanskelig å legge merke til at Plumbo-gjengen ser litt malplassert ut der sammen med resten av fiffen. Jeg er ganske sikker på at det ikke var mange andre der med flanellskjorte.... Så vinner de en stor pris og gledesrusen går bananas oppi de små hodene dems - vips så har man sagt noe som man skulle gjort alt for å slette, men som man vet at nå er klistret godt fast til folks hoder (og avisenes forsider).
Er det ikke noe med det at den som aldri har syndet skal få kaste den første steinen? Et dumt feiltrinn skal ikke gjøre deg til fritt vilt og stående buffet for alle gribbene som fryder seg over en annens nederlag!! Når Kaizers-gitaristen går og tømmer et champagneglass med øl i hodet på Plumbo-vokalisten midt under et intervju med vg-tv synker nivået så lavt at det ikke lenger blir noen saklig diskusjon om rasisme eller ei. Brått ble det bare latterlig... Er det egentlig noe bedre å mobbe en som ligger nede, enn å komme med en flåsete kommentar som lett kan oppfattes rasistisk? Sånn jeg ser det dummet Plumbo seg loddrett ut ved å ikke bruke en eneste hjernecelle i det de ankom scenen, men jeg tror ikke de gikk opp der med et ønske om å såre Madcon eller noen som helst andre. Kaizers-gitaristen derimot gjorde noe direkte ufint med viten og vilje, og der går det en viss grense etter min mening.

Alle kan gjøre en feil! Alle fortjener en ny sjangse!

Plumbo-vokalist Lars-Erik Blokkhus får trøst av Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen etter å ha forlatt Spellemannsfesten.

For halvannet år siden skrev jeg et innlegg om at vi hadde besøk av en klarsynt. Du kan lese det HER, og hvis du vil vite litt mer om noen av tingene som gjorde at vi valgte å få hjelp av en klarsynt kan du lese HER.
Etter besøket ble det veldig rolig her, lyset på badet dimmet ikke av seg selv lenger, og jeg kunne oppholde meg i kjelleren uten problemer. Det eneste som ikke bedret seg var lyspærene som hele tiden går. Pærene i gangen, på badet, og kjøkkenet går veldig ofte, jeg må bytte pærer minst annenhver måned, noen ganger oftere. Vi har hatt en elektriker her for å sjekke, men han sa det ikke var noe galt med det elektriske i huset, så det var ingen grunn til at pærene skulle gå så ofte. Men så lenge det var det eneste som gjenstod kunne vi da fint leve med det.

På sensommeren i fjor fikk vi nye naboer i leiligheten i 2.etasje, og i våres var jeg oppe der en dag og spiste kake med Kristina. Jeg hadde ikke sagt noen ting til dem om hva som hadde skjedd her før de flytta inn, men plutselig spør Kristina meg om vi noen gang har merka noe til om det spøker her. Jeg ble ganske overraska og fortalte om det vi hadde opplevd før vi fikk hjelp av den klarsynte. Ho fortalte at sønnen deres ikke ville sove på rommet sitt, og flere ganger hadde det virket som om han snakka med noen eller lekte med noen som ikke var der. Tv'n dems hadde også skrudd seg av mange ganger, så til slutt hadde de kjøpt ny tv, men det samme skjedde med den nye.

Utover sommeren og høsten har det bare eskalert. Hos oss har det ikke vært så ille som oppe riktignok, her har det stort sett vært småting. På støvsugeren vår har vi et hjul der vi stiller intensiteten. Jeg stiller den alltid på max, men når jeg står med ryggen til støvsugeren skrur hjulet seg ned til midten helt av seg selv. Det skjer nesten hver gang jeg støvsuger. Sikringene går oftere og oftere. Vi har sikringskapet i gangen, og det er nesten alltid mens jeg sitter og ser på tv at det skjer. Jeg går ut i gangen og skrur den på igjen, og så fort jeg setter rumpa ned i sofaen igjen hører jeg at sikringa knepper på nytt. Sånn gjentar det seg stort sett en 4-5 ganger før det slutter.
Da jeg stod opp om morgenen sist lørdag oppdaget jeg plutselig at den ene gardina på kjøkkenet var løftet ut av magebåndet og dratt for. Magebåndet hang fortsatt på knaggen, så det var ikke det at det hadde sklidd ned, gardina var rett og slett løftet ut!

Men det ekleste av alt har skjedd oppe hos Kristina og Øystein. For noen uker siden fikk jeg mld av Kristina en kveld om ikke jeg kunne komme opp og se på noe. Da jeg kom opp viste de meg at det var håndavtrykk utover hele kjøkkenvinduet dems - både store og små hender. Ingen av dem hadde vært hjemme den dagen, så de visste at verken dem selv eller ungene hadde lagd avtrykkene, og i tillegg var det tydeligvis ikke vanlige avtrykk! Vi prøvde å vaske, skrubbe og skrape de bort, men uansett hva vi gjorde gikk det ikke bort! Når vi vaska forsvant det i et sekund for så å komme sakte tilbake igjen. Vinduet dems er flere meter over bakken, så det er ikke mulig at avtrykkene kunne vært på utsiden heller. Det var rett og slett umulig å få bort!

Dette bildet tok Øystein av håndmerkene. Som dere ser er det mange avtrykk, både store og små, og ingen av de passer med hendene til de som bor der!

I kveld fikk jeg en ny mld av Kristina. Etter de hadde lagt seg hadde røykvarsleren på rommet til sønnen dems gått (noe den gjør ofte!). Da Øysteint gikk inn for å skru den av (noe som ikke var så enkelt, da den fortsatte å pipe selv uten batteri) så han at det var kommet håndavtrykk på vinduet der inne også. Det vinduet er det ikke mulig for sønnen dems å komme opp til, så det er rett og slett umulig at det kan ha vært han!

Det begynner å bli litt vel creepy, en ting er at det elektriske her i huset lever sitt eget liv, men når det kommer så konkrete tegn som håndavtrykk og gardiner som flyttes på er det litt ekkelt! Heldigvis har Kristina fått tak i en klarsynt dame som skal komme hit på fredag, så det blir spennende å se hva ho sier. Veldig spent på om ho ser de samme menneskene som henne som var hos oss for halvannet år siden. Ho som var her sa at ho var ikke sikker på at ho hadde blitt kvitt alt, så det kunne hende ho måtte komme tilbake og jobbe mer her, men desverre skjedde det ting i livet hennes som gjorde at ho ikke har hatt mulighet, derfor prøver vi heller noen andre. Så får vi se åssen det går.

Nå er det bare 3 dager igjen til jeg er i gang med den nye jobben min, og jeg må jo bare innrømme at nervene er ganske på høyspenn! Jeg er jo heldig som får jobbe med det jeg liker da, både håndarbeid og barn kombinert i ett ;) Men det er ikke til å legge skjul på at det er skummelt å begynne i ny jobb, det blir en helt annen hverdag og det er veldig mye å sette seg inn i! Heldigvis er de veldig koselige på den nye arbeidsplassen min, så jeg skal nok klare meg!

Noe av det rareste blir egentlig å være så mye borte fra Ruffen og Roxie. Ruffen har jo vært veldig flink til å være hjemme alene når jeg har vært på skolen, men jeg har ikke vært så veldig mye borte etter at vi fikk Roxie, så nå er de vant til å ha meg mye hjemme.



Daniel har ikke fått seg jobb enda, så i starten kommer han til å være hjemme med de, men vi håper jo at han får seg jobb snart også. Det var jo uansett derfor vi kjøpte Roxie da, så de skulle være to her når vi begge skal på jobb, så jeg føler meg roligere med det når jeg vet at de har selskap i hverandre. Tror nok jeg hadde hatt litt mer dårlig samvittighet om Ruffen hadde vært helt alene hver dag. (Jo da, jeg er klar over at MANGE hunder er hjemme alene mens eierne dems er på jobb, men jeg syns bare det er hyggelig at de har selskap).

Er dine hunder ofte hjemme alene?

Hvorfor skal det være sånn at noen mennesker bare kan skli glatt gjennom livet med enn gullbelagt pute under hver arm, mens andre stanger hue i veggen gang på gang?

Jeg stod definitivt bakerst i køen når flaks ble utdelt, det er det ingen tvil om. Jeg har mer uflaks her i livet enn noen andre jeg kjenner, og det er ikke bare selvmedlidenheten som snakker, det er virkelig helt sant! Hvem er det vel som ender opp med å cashe ut 15000 kr for tre brekte tær på hunden - bare en dag før man hadde tenkt å tegne forsikring på ho? Hvem er det vel som får igjen melkeallergien 18-19 år etter at man ble kvitt den? Hvem er det vel som blir stående på flyplassen i amsterdam i 12 timer fordi flyselskapet brått nekter å la noen fly med id-kort i stedet for pass, på tross av at det samme flyselskapet lot en fly til amsterdam, og politiet har sagt at det ikke er noe problem? Hvem er det vel som opplever at dekket på bilen eksploderer sånn ut av det blå, så hele bilen bykser inn i en fjellknaus? Hvem er det vel som greier å bli påkjørt av et løpsk longboard og brister foten?!!?!?!

Meg selvfølgelig.....hvem ellers?!?

Jeg er så lei......

Jeg er så ekstremt elendig på å komme i gang med sånne kjedelige oppgaver som krever litt oppmerksomhet.... Jeg bare utsetter det og utsetter det, og nå sitter jeg her og er pokka nødt til å skrive denna dumme oppgaven i kveld, noe som bare er dumt av meg siden jeg ikke kan ta medisiner på kvelden fordi jeg ikke får sove da... Blir så oppgitt over meg selv, at ikke jeg bare kan gjøre ting med en gang, selv om det ikke er så himla morro, i stedet for å utsette det hele tiden... Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal skrive om i den oppgaven her, og ikke ser jeg helt hvordan jeg skal ha noe nytte av det heller, derfor blir det bare enda vanskeligere å komme i gang...

En smule oppgitt og irritert på meg selv akkurat nå.....

Siden jeg er syk og svak og syns synd på meg selv så har jeg ikke noe bedre å gjøre enn å lese forskjellige blogger. Liker å surfe litt fra blogg til blogg innimellom for å se om jeg finner noen virkelig gode bloggere. Men så kom jeg altså over en (gidder ikke skrive opp navnet, for dette er ikke et forsøk på å henge ut en person, jeg bare tar opp den tråden hun snakket om) som hadde skrevet et innlegg om at venninnen på 18år hadde fått diagnosen adhd. Bloggeren kunne ikke skjønne hvorfor venninnen ville ha en diagnose i det hele tatt, hun mente nemlig at det var et negativt stempel å ha adhd. Når hun hadde levd 18år uten diagnosen, var det ikke da bedre å fortsette uten?

Dette er en oppfattning jeg har hørt før også, når jeg selv var til utredning og fikk samme diagnosen. Hvorfor ville jeg ha et sånn stempel i panna?
For meg er ikke adhd et negativt stempel, snarere tvert i mot! Nå har jeg endelig en grunn til å være klassens største vimse. Jeg har en grunn til at jeg ikke har fått med meg de dype baktankene i en forelesning, og jeg har en grunn til at jeg faller utenfor og blir sittende i mine egne tanker i stedet for å delta i gruppediskusjoner. Før var jeg bare den surrete jenta som ikke var interessert i å delta, som ikke gadd å følge med - nå har jeg bare adhd!

Jeg har aldri vært hyperaktiv i den forstand som man gjerne ser for seg at et adhd-barn er, derfor hadde jeg aldri vurdert det som en mulig diagnose heller. Kanskje add, men ikke adhd. Men etter at legen forklarte meg hvorfor jeg hadde fått diagnosen adhd skjønte også jeg at det passet, og jeg skjønte også veldig mye mer av hvorfor jeg har tenkt, følt og gjort som jeg har gjort. Egentlig veldig klisjè, men det er faktisk sånn det er!

Veldig mange jenter med adhd blir ikke fanget opp før i voksen alder, nettopp fordi de ikke er hyperaktive på samme måte som gutter. Men blant jenter er det mest vanlig at hyperaktiviteten er på innsiden, en indre uro og rastløshet. Så lenge jeg kan huske har jeg vært rastløs når jeg skulle sitte stille og følge med. Jeg tripper med beina, vrir meg på stolen, peller på alt jeg har i nærheten, og køler ned bøker og permer. Jeg hadde ikke sjangs til å følge med på forelesning, det var jo bare et eneste stort blablabla uten stans! Jeg kunne ikke vente med å komme meg hjem igjen, ikke fordi jeg hadde noen planer hjemme, bare fordi jeg var urolig.
Etter jeg fikk medisiner har jeg plutselig begynt å skrive notater! Jeg kan skrive notater og likevel få med meg hva foreleseren sier. Når vi blir delt i grupper og skal diskutere det temaet som akkurat har blitt snakket om så har jeg faktisk noe å si jeg også. Jeg vet faktisk hva det er vi skal snakke om. Jeg kan til og med sitte og hekle og strikke på forelesning, og allikevel få med meg hva som blir sagt!

En annen ting jeg brått skjønte mer av var hvorfor jeg har så fryktelig mye mer følelser enn de fleste andre. Både på godt og vondt. Og da mener jeg ikke i forhold til de store følelsesmessige tingene, som når noen dør eller det er en ulykke, eller noen skal ha barn. Jeg mener de bittesmå tingene! Det er så mange ganger at jeg har blitt i fyr og flamme over en liten filleting, jeg har blitt så glad og forteller/viser overlykkelig til andre. Men så ser ikke andre folk helt hva som er så stort med disse hverdagslige tingene mine, og dermed blir jeg kjempe skuffa og lei. Jeg kan glede meg vilt over småtterier, og bli kjempe trist over hverdagslige ting som andre såvidt ville ofret en tanke. Men det har ikke klikka for meg - jeg har bare adhd!

På gruppeeksamen i pedagogikk i år sendte jeg mail til teamlederen vår og spurte om jeg og Susanne kunne få være en gruppe, bare vi to. Forklarte at jeg var under utredning for adhd, og at store grupper gjorde det vanskelig for meg å følge med i diskusjoner og samtaler. At jeg falt lett ut, og at jeg dermed følte at folk så på meg som uinteressert og unnasluntrende, noe jeg absolutt ikke var. Vi fikk spesialtillatelse til å være bare to. Vi fikk en sterk B på oppgaven! Jeg er ikke en slask som bare ikke gidder - jeg har adhd.

Så nei, adhd er ikke et negativt stempel som kommer til å plage meg hele livet. Det er en begrunnelse på hvorfor jeg ikke alltid greier å gjøre ting like bra som jeg skulle ønske. Det er et bevis på at jeg ikke bare er uinteressert og giddalaus. Ved å få den diagnosen har jeg også fått medisiner som gjør hverdagen min veldig mye enklere, både på skolen og ellers. Jeg vet at adhd nesten har blitt en moteting, mange prøver å innbille seg at de har det, fordi de tror det er kult å gå på ritalin og ha adhd. Men det er liksom ikke sånn det funker. Legen min fortalte at de har flere hundre pasienter i året som kommer og ønsker utredning, men som er langt unna å få diagnosen. Det syns jeg blir for dumt det også. Det blir for dumt å si at adhd er et negativt stempel man har det mye bedre uten, men det blir også for dumt å "ønske seg" adhd bare fordi man tror det er kult. Men det er vel sånn det er med alt egentlig, noen mennesker hater det, mens andre elsker det.