Veslevoff er en ordentlig luring, og imponerer stadig med rare påfunn. Ho har en leke som er klar favoritt, en gummiring som spretter godt når vi kaster den. Ho elsker at vi kaster den så ho kan løpe og hente, og så kommer ho tilbake og gir den til oss. Mange må jo trene hunden sin til å gi fra seg leka igjen når den er kasta, men det har vi aldri trengt med henne. Ho har skjønt at det ikke blir mer lek av at ho beholder den selv ;)

Problemet er at ho gjerne kan holde på i timesvis, så vi begynte å overse henne når vi mente at det var nok lek. Ho trenger rett og slett hjelp til å slappe av. Det fungerte en stund, men nå har luringen funnet en ny løsning når det skorter på oppmerksomhet; ho slipper leka ned mellom sofaen og en hylle som står bak. Der kommer ho ikke til og får henta den selv. Så sitter ho bare der oppå sofaryggen og piper over leka ho ikke får tak i. Og når vi først skal ta den opp derfra kan vi da likegreit kaste den avgårde eeeeen gang til vel!?!?! Hvis vi faktisk tar den opp gjør ho det samma på nytt, uansett om vi da har kasta den eller bare lagt den pent ned. Ho hopper opp og slipper den ned bak der igjen. Tar vi den ikke opp blir ho sittende der og pipe i laaaaaang tid! Stabeistet i meg prøver å vinne, så nå lar jeg bare leka ligge når ho slipper den ned der, men jeg må innrømme at den pipinga er til å bli tussete av!

Ho er hvertfall en veldig søt liten luring da ;)

Veslevoff har fått flyatida igjen, og denne gangen er det litt mer søl enn den første runden, så jeg fant ut det var greit å få kjøpt en tispetruse. Men...det skulle jaggu ikke være lett å finne en som er fin - men ikke glorete!! Enten får man en helt simpel svart truse uten noe som helst dekor eller pynt, eller så er det rosa blonder og sløyfer som velter utover en truse som ligner mer på en bløtkake enn noe bikkja skal ha på seg. Det er så ekstremt mye dilldall og glorete greier til småhunder, og det vil jeg ikke ha... En mellomting hadde vært ille fint... Fant til slutt en fin en på ebay som jeg har bestilt;

Det eneste problemet er at det tar sin tid å få den tilsendt fra usa, så jeg er nødt til å finne en som kan dukke opp i postkassa mi litt raskere enn det også. Har funnet en som ser grei ut på nettdyret.no;

Den koster 115kr, og de har gratis frakt, så det er jo ikke ille til pris. Men hvis noen skulle vite om en nettbutikk der man kan få fine tispetruser uten alt for mye dill og dall så må dere gjerne legge igjen en link her til meg :)

R&R er ikke akkurat kresne i matveien, de spiser det meste så lenge dem ser at vi også spiser det. Spiser mennesker det så MÅ det jo være godt! Men en av de største favorittene er vannmelon. Begge er helt ville etter det, og de gnager seg helt inn til skallet før de gir seg.

Begge hundene mine er rimelig løsmunnede, noe som ikke er så veldig rart med tanke på at de er pomeranien-blandinger. De bjeffer når de er glade, sinte, gira, redd....det er mye lyd rett og slett. Problemet er jo at de ikke skjønner selv at bjeffingen dems kan skaffe dem problemer. En ting er når vi møter andre hunder i bånd, da er situasjonen ganske kontrollert, men det er vanskeligere når det dukker opp en løs hund. Med en gang surrer dilemmaet i hodet mitt; skal jeg løfte dem opp eller skal jeg ta sjangsen på at det går bra? Jeg ser selvfølgelig ann hunden, hvordan signaler den gir ut, men man kan jo aldri vite - vil mine småtassers bjeffing trigge til aggresjon hos den fremmede hunden? De ber jo om bråk hvis det er feil hund vi møter. Jeg vet at jeg skaper usikkerhet hvis jeg løfter dem opp, men jeg må jo si at jeg syns det er bedre enn at de skal få skikkelig juling av en hund som er 30kg tyngre enn dem.

Siden sånne situasjoner er litt vanskelige blir jeg alltid veldig glad når det likevel ender i noe positivt. I dag var jeg på tur med mamma og hundene, og i et område vi ikke er særlig kjent dukket det opp en løshund som så ut som en border collie-blanding. Den kom i ganske god fart mot oss, så jeg hadde ikke lange tida på å bestemme meg hva jeg skulle gjøre. Heldigvis var det en veldig grei kar detta her, som først ble god kompis med Roxie, og etterhvert hilste også Ruffen fint på han. Den var bare 2år gammel, og hadde egentlig mye av det samme gemyttet som Roxie - overenergisk og leken, ikke helt god på den rolige hilsinga. På tross av at de begge var av den gira typen gikk det så greit, og selv om Roxie bjeffer en del under leken så brydde ikke den andre hunden seg om det. Det er så deilig når jeg kan gå glad og fornøyd vekk derfra og vite at både R&R fikk en positiv opplevelse!

Det er så fantastisk deilig når sola titter fram og man begynner å få en aldri så liten snus på våren. Nå er det kanskje litt vel tidlig å begynne å håpe på vår helt enda, men akkurat i dag tillater jeg meg selv å drømme. Siden det var så herlig vær gikk jeg en ekstra lang morgentur med hundene i dag, og de kosa seg minst like mye som meg.

Jeg fikk lekt meg litt med speilrefleksen, Roxie fikk beundret noen små fugler som satt og koste seg i sola, og begge hundene var helt utslitt etter at de plutselig fikk en real raptus!

Siden vi gikk langs en vei (riktignok veldig lite trafikert, men dog) kunne jeg ikke slippe dem løs, men de herja like fint med båndene på. Er så morro å se på når de koser seg og leker sammen.

Tidligere i dag tok jeg Roxie på fersken i det ho hadde kommet seg inn i søppelskapet (døra hadde stått på gløtt) og stod fornøyd og tygget på en blaut gammel pannekake.... Jeg skjønte jo med en gang hvordan det kom til å gå, men det gikk overraskende lang tid før reaksjonen kom. Først flere timer etterpå står veslevoff og spyr så det spruter - selvfølgelig utover hele sofaen..! Hurra!

Jeg rakk såvidt å tørke opp og spraye sofaen med vanish før neste dose kom, men denne gangen rakk jeg heldigvis å løfte henne bort på golvet. Det ga seg ikke med det heller, så etter 4-5 runder gikk jeg ned på butikken og kjøpte fiskepudding og serverte ho det sammen med overkokt ris. Det ser heldigvis ut til å ha hjulpet, så nå ligger veslevoff ved siden av meg og halvsover <3

Jeg har lagt over noen filmer og bilder fra den gamle mobilen min, og da fant jeg denne filmen fra den dagen vi henta hjem Roxie etter to døgn hos dyrlegen og operasjon. Den stakkars lille jenta mi var blitt skikkelig hes og hørtes mer ut som en kvekkende and enn en bjeffende hund. Ho var jo også livredd for at jeg skulle gå fra henne når ho var i valpebinga, så den eneste måten å roe henne på var å sitte oppi binga sammen med henne. Er fryktelig glad for at den tida der er forbi, for det var utrolig slitsomt! Men det viktigste er at vesla mi er frisk og fin i labben sin igjen <3

Selv om Ruffen og Roxie er samme blanding er de likevel ganske så forskjellige. Ruffen er en bedagelig og avslappet fyr som mer enn gjerne tilbringer store deler av dagen på sofaen, så lenge han får ligge inntil meg og får kos. Han er fornøyd med å gå tur også, kan fint gå 2-3 timer uten problem, men det er absolutt ikke et behov hos han. Han er veldig fokusert på meg, så det har vært ganske enkelt å trene han, med unntak av passeringstrening. Møter med andre hunder er den store utfordringa med Ruffen, men ellers er han veldig grei å ha med å gjøre.

Roxie er derimot en veldig energisk og til tider stresset hund som trenger litt hjelp til å slappe av. Ho vil gjerne leke hele tiden, og syns ikke noe om at jeg holder på med andre ting enn henne. Nå er ho jo fortsatt bare en liten valp, så det vil nok roe seg etterhvert, men jeg ser uansett store forskjeller på henne og sånn Ruffen var som valp. Roxie blir veldig lett forstyrret når vi trener, alle lyder og bevegelser tar fokuset vekk fra det vi driver med, og pga all energien er vi avhengige av å ha gått en skikkelig tur før vi kan trene.

I dag gikk vi en lang morgentur, og da benyttet jeg sjansen til å trene litt på kommandoene "bli" og "værsågod" etterpå. Egentlig veldig enkle ting, men med en såpass ufokusert hund som Roxie er selv småtingene noe som krever mye. Ruffen kan:
*Sitt
*Gi labb
*Give me five
*Dekk
*Rull rundt
*Bli
*Værsågod
Roxie kan foreløpig:
*Sitt
*Gi labb
*Dekk
Og begynner å bli ganske flink på "bli" og "værsågod". Når vi trener på dette får jeg henne først til å dekke, for så å gi kommandoen "bli". Da legger jeg en godbit ned på golvet, og ho skal fortsatt bli liggende. Med Ruffen kan jeg gå ut av rommet og han blir fortsatt liggende. Med Roxie kan jeg ikke gå ut av rommet enda, men jeg kan trekke meg litt unna henne, og legge ned godbiten. Når jeg så sier "værsågod" kan de reise seg og hente godbiten som belønning. Dette er en veldig fin kommando for hundene å kunne i forhold til andre ting som havner på golvet i blant også. Hvis vi mister en matbit feks. Med Ruffen kan jeg sette en tallerken med mat på golvet uten at han rører, fordi han vet at jeg ville sagt værsågod om det hadde vært noe han fikk lov å ta. Forhåpentligvis kommer Roxie til det samme stadiet ettehvert, vi trenger bare litt mer trening først ;)

Ruffen og Roxie har vært så heldige at de har fått hver sin strikkagenser av tante :) De er strikket i 100% ull, så de er veldig gode og varme, også er de jo strikket etter hundenes mål - så de passer helt perfekt! Mangler bare en liten fiks på kanten på Roxie sin nå, så er begge klare.

Ruffen har fått lyseblå med hvite striper, og Roxie har fått lyserosa med hvite striper.

Søstern har tenkt å åpne en epla-butikk der ho skal selge hundegensere som disse, så jeg skal legge ut en link her når hun har åpnet den. Genseren sitter helt perfekt på hunden, den sklir ikke på ryggen, pluss at det er hull på ryggen til å feste kobbelet til selen hvis man bruker sele. R&R virker hvertfall veldig fornøyde! Ruffen begynner allerede å stritte i mot når vi skal ut om morgenen, siden det stort sett er rundt 0 grader ute, men når jeg tok på han genseren var det helt greit :)

I går skulle jeg og hundene besøke Marita og Rambo, og mens vi venta på at dem skulle stå opp kjørte vi til Askim og gikk en lang tur der. Det er ikke akkurat de største variasjonsmulighetene med turområder her i Tomter, så innimellom syns jeg det er veldig kjekt å kjøre til noen andre steder så hundene får litt miljøtrening. Ruffen var ikke helt fornøyd med å måtte gå tur siden det både regnet og blåste, men heldigvis hadde jeg tatt med softshell-dekkenet hans, så da blir han da hvertfall med (mer eller mindre motvillig). Vi traff på flere andre hunder og siden jeg hadde glemt igjen godbitene så måtte vi trene på u-passering. Det gikk overraskende bra med Ruffen, vi gikk over på andre siden av veien når vi var ca 10 meter unna den møtende hunden og da kom det ikke en lyd fra han. Roxie greide seg fint noen ganger, mens andre ganger ble det mye bjeffing. Med henne tror jeg at det er forventningsbjeff og ikke usikkerhet som med Ruffen, for ho er veldig utadvendt og fornøyd med andre hunder, men ho er rett og slett bare litt for gira på å hilse. Vi må nok begrense hilsinga heretter så ho kan få roet seg litt...

Uansett, på tross av at jeg egentlig hater regn så hadde vi en kjempe koselig tur og jeg syns faktisk det var veldig deilig å gå så langt. Etter halvannen time gikk vi tilbake til bilen igjen og hundene måtte tørkes godt før vi kunne kjøre, de var rimelig våte og sølete! Begge to sovna innen vi hadde kommet halvveis til Marita, men de våkna selvfølgelig fort igjen når de så Rambo. Da var det full fres på nytt!

Rimelig slitne og våte småtasser ;)

Alltid godt å bli pakket inn i et håndkle når man er våt og kald!

Lillesnusk!

Det er ikke så ille å være sjuk når man har en søt liten kosegris som holder en med selskap på sofaen ;)

Tok med meg "bebbisene" min og dro en tur til Marita i dag, for lunsj og en playdate for hundene. Marita bor på gård, langt unna veien og med fælt lite naboer, bare masse jorder og litt skog rundt. Med andre ord - den perfekte plassen for at hundene kan få løpe løse og kose seg! Rambo, hunden til Marita, pleier alltid å bare tusle rundt på tunet der som han selv vil, mens jeg må innrømme at jeg er litt hønemor når mine to har fått løpe løs der. Jeg passer alltid ekstra godt på og må ha kontroll på hvor dem er hele tiden. Men etterhvert som hundene har blitt kjent med plassen og jeg har sett at de holder seg i nærheten har jeg prøvd å være litt mer avslappa, så i dag løp de rundt mens jeg og Marita stod på trappa og snakka. Vi hadde akkurat gått inn igjen da jeg stussa på hvor det ble av Ruffen, de to andre hadde allerede kommet byksende inn døra. Vi ropte på han og kikket i alle rom i huset, men fant han ikke. Gikk ut og ropte, men fortsatt ingen Ruffen. Hadde det vært Roxie, som er en nysgjerrig liten valp, hadde jeg bare antatt at ho hadde funnet noe spennende bak huset, men Ruffen kommer alltid når jeg roper på han! Når han ikke en gang kom da vi lokket med godbiter og pipeleker begynte jeg å bli rimelig skremt.

Vi lette skikkelig gjennom alle rom i huset, både Marita og jeg. Sjekket alle kriker og kroker mens vi lokket og ropte. Marita satte seg i bilen og kjørte nedover gårsveien mens ho ropte, og jeg tok med meg de to andre og trålet jordene og skogkanten. Jeg ropte og gråt om hverandre, men ingen Ruffen. Etter en halvtime ringte jeg Daniel og ba han komme og hjelpe oss, og så ringte jeg mamma som også hev seg i bilen. Når Daniel kom fram hadde vi lett i en time, og jeg var helt fra meg. Det er mye grevling rundt der, så jeg var livredd for at den lille gutten min var tatt av grevling. I tillegg hørte jeg noen smell et stykke unna, og Ruffen er jo redd for smell, så jeg var redd for at det bare skulle skremme han enda lenger vekk.

Etter en drøy time roper plutselig Marita at ho hadde funnet han! Da stod han inne i huset og så dumt på ho. Døra hadde stått åpen deler av tida vi lette etter han, så jeg aner ikke om han har vært inne hele tiden eller om han kom inn etterhvert, men vi begge leita nøye gjennom hele huset og da så jo ingen av oss han. I tillegg pleier han å komme løpende så fort noen tar i døra fordi han er redd for at jeg skal dra fra han, så jeg syns det er kjempe rart at han ikke kom når vi åpnet og lukket døra flere ganger - hvis han var inne. Han var verken sliten eller redd, så han kan ikke ha vært så langt unna uansett. Det er jo umulig å finne ut hva han har gjort og hvorfor han ikke kom når vi ropte så mye som vi gjorde, men jeg er bare overlykkelig for at den lille skatten min kom til rette igjen!! Jeg så for meg en lang natt ute i skogen, for jeg hadde aldri kunnet slått meg til ro med at jeg bare ikke fant han. Ruffen betyr så mye for meg, han er som barnet mitt, og jeg kan ikke se for meg hverdagen uten han. Jeg har aldri vært så redd før tror jeg, det var helt grusomt å gå der og lure på om noe kunne ha skjedd han.

Den nydelige lille pelsdotten min <3

I helga var det "Tomter-dagene" her i Tomter, og siden vi bor i sentrum kan vi både se og høre alt som skjer! Jeg syns ikke det er så ille stas å få country-musikk ruvanes inn i stua hele dagen, og diverse andre former for musikk halve natta, men Roxie derimot syns det var kjempe spennende å følge med på alle menneskene som styra omkring utenfor vinduet vårt. Ho satt i vinduskarmen nesten hele dagen, og hver gang en liten hund gikk forbi logret hun som en gal og prøvde å trykke snuta gjennom vinduet! Søtnosen min <3

Sommeren og sola har tydeligvis takket for seg for i år, og nå har det regnet i dagevis. Siden huset vi bor i ikke akkurat er godt isolert begynner det allerede nå å bli litt kjølig på kveldene og tidlig om morgenen, og siden hundene fra neste uke av skal være hjemme alene mens vi er på jobb syntes jeg de måtte få hvert sitt deilige fleeceteppe og varme seg på.

Begge to elsker å ligge innpakket i tepper og kose seg, så de var raske med å ta i bruk de nye koseteppene sine ;)

I går var det ekstremt varmt ute, og siden huset vi bor i er veldig gammelt og dårlig isolert så blir det også ekstremt varmt her inne! Hundene har det enda varmere enn oss på grunn av all den tjukke svarte pelsen, så på kvelden fant jeg ut at det var på tide med en liten tur på stranda for et kveldsbad. Roxie koser seg i vannet nå, ho løper og hopper rundt i vannkanten og tar til og med noen små svømmetak helt frivillig! Ruffen er mer skeptisk, men jeg håper at han etterhvert vil bli litt tryggere på vannet han også - når han ser at Roxie er det.

Jeg hadde håpet på at vi skulle være de eneste der når vi dro opp såpass sent, så kunne hundene fått løpe løse, men siden det var 4-5 andre folk der var de pent nødt til å holde seg i bånd. Men det hindret riktignok ikke de to småtassene i å få fullstendig raptus etter badet sitt og løpe rundt som noen villbasser! =P

 
Siden jeg bare hadde mobilkamera var det ikke så lett å få tatt bilder av dem, men jeg fikk filma, så jeg kan legge ut videoen senere!


To våte små hunder som er klare for å dra hjem igjen. Roxie ser jo bare kjempe tynn og stusselig ut, hehe! Ser ut som ho har den giraff-halsen =P

Deilig å få kjølt seg ned litt - på tross av at man ikke er så glad i bading ;)

Viktig å følge nøye med på alt som foregår utenfor bilen!


Helt fra Ruffen var liten har han hatt en stor fiende i Anex, en schæfer som eies av noen vi kjenner rett oppi veien her. Ruffen har alltid vært tøff i kjeften og bjeffet som en gal den første gangen han hilste på Anex, og for en stor og tøff schæfer er det selvfølgelig veldig irriterende med en sånn liten pelsdott som tror han er noe! Siden den gang har de gått bananas så fort de har sett hverandre - noe som er ganske ofte fordi vi går forbi gjerdet rundt hagen dems når vi skal opp til svigers. Jeg har prøvd å trene med Ruffen for å få han til å gå forbi der uten å bjeffe, og det begynte å hjelpe, men hvis han først satte i gang så er det som om han kommer i transe. Han gir seg ikke!

Men i dag gikk vi tur på andre siden av huset der, og eierene til Anex, Birgitte og Rune, var ute i hagen. De ropte ned til oss om vi ville komme og hilse på, og Roxie er jo aldri vond å be når det er snakk om kos og oppmerksomhet.Først satte de Anex inn mens de kom utenfor gjerdet og hilste på Ruffen og Roxie, men Anex bjeffet og var rimelig misfornøyd med å bli sperra inne, så Rune henta ho ut. Det ble litt bjeffing først, men så fikk jeg Ruffen til å sette seg ned litt unna gjerdet mens jeg løftet Roxie inntil så ho kunne hilse. Det gikk kjempe fint, og både Roxie og Anex begynte raskt å logre i stedet for å bjeffe. Ruffen så ut til å roe seg når han så at Roxie ikke syntes det var farlig også, så brått var han og helt stille og avslappa!

Etter en kort stund så ikke Roxie poenget med å stå på hver sin side av gjerdet, så vesla smatt under gjerdet og rett inn for å hilse på Anex. Fortsatt var det ingen bjeffing og de begge hilsa pent og logra. Overraskende nok lagde ikke Ruffen en lyd heller, enda han pleier å være litt av en barnevakt for Roxie, så jeg hadde ikke trodd han skulle godta at ho gikk inn der.
Rune skulle ut av porten igjen for å gå bort til naboen, og siden alt gikk så greit tenkte han seg ikke om og lot Anex bli med ut. Det ble litt for skummelt for Ruffen, jeg så han ble veldig usikker når Anex kom bort til han, men likevel verken knurra han eller bjeffa, og Anex hilste forsiktig på han før ho ble satt tilbake bak porten igjen.

Å gå fra intens bjeffing til rolig hilsing bare på 20minutter - det er ikke verst! Jeg var kjempe fornøyd når jeg gikk derfra, både fordi Roxie er så flink når ho møter nye hunder og fordi Ruffen roet seg så mye etterhvert som han så at Roxie ikke var redd for Anex. Vi må nok gå innom der flere ganger så de kan få hilst mer, så skal de nok bli gode venner til slutt! :)

Nå har det snart gått 3mnd siden Roxie brakk 3 tær, og bruddene har grodd ganske fint. Den siste sjekken vi var på gikk veldig greit, og dyrlegen sa at to av bruddene har grodd helt fint. Det siste er det fortsatt litt igjen på, men ho regna med at det skulle gro fint det også. Det var uansett ikke noen krise om det ikke skulle gro helt perfekt, for det var den tåa som hunden legger minst vekt på, så det ville ikke bli noen plage for henne eller gi henne noe smerte. Men vi håper selvfølgelig at den gror fint fordet!

Roxie har blitt en kjempe livlig og livsglad frøken, og selv om det har kosta mye penger, slit og tårer så er jeg ikke i den minste tvil om at jeg gjorde det riktige ved å operere henne. Jeg hadde aldri greid å leve med meg selv om jeg skulle avlivet henne på grunn av penger. Jeg følte selvfølgelig at det var min skyld at ho ble skadet også, jeg skulle aldri latt henne komme opp i senga... Nå har jeg tatt av bena på senga vår, så nå er den ganske mye lavere, i tillegg til at vesla er blitt en del større og dermed tåler litt mer heldigvis. Når vi fikk Roxie veide ho 800g, nå har ho nesten firedoblet vekta si og er oppe i 3kg.

Nydelige lille babyen <3

Vesla har blitt en skikkelig liten pøbel, men samtidig er ho også verdens herligste. Ho er så ekstremt lykkelig hver eneste gang ho får hilse på nye mennesker, uansett om det er voksne eller barn. Når vi går tur reiser ho seg opp på bakbeina og vinker med forlabbene når folk går forbi oss, så det er ikke mange som greier å motstå å stoppe for å hilse. Ho er alltid like glad når jeg kommer hjem, uansett om jeg bare har vært i postkassa eller om jeg har vært borte et par timer. Vi holder fortsatt på med hjemme alene-trening, og nå går det ganske bra. Ho har vært "alene" (altså sammen med Ruffen) i fem timer på det meste, og det så ut til å ha gått veldig fint. Ho får en pølsebit eller lignende når jeg går, og så blir det masse kos når jeg kommer hjem. Ruffen blir litt lei av ho i blandt når ho vil leke hele tiden mens han vil slappe av, men stort sett er de gode venner og de leker kjempe godt sammen.

Jeg elsker livet med de to små koseklumpene mine <3
 

Denne uka camper jeg og hundene hos mamma, fordi Daniel passer hunden til svigers, og han går ikke så godt sammen med Roxie. Hundene er veldig fornøyde med å være her, for mamma har stor hage der de kan løpe rundt og kose seg, pluss inngjerda veranda der dem kan gå løse. Den lille terroristen Roxie elsker å har et nytt hjem for en uke - med nye muligheter for å finne på bøll! ;)

I går var det strålende sol, så vi var ute nesten hele dagen! På tross av den tykke sorte pelsen liker faktisk Roxie å ligge i sola, selv om jeg er veldig nøye på at ho ikke får ligge der for lenge så ho blir for varm.

Koser seg i sola!

Ruffen er derimot ikke så glad i å ligge lenge i sola, men han blir gjerne med ut hvis det er en sval skygge han kan ligge i. Aller helst vil han selvfølgelig leke, særlig trekke om kapp med en snor han har liggende her hos mamma.

Jeg er sterkest, jeg er sterkest!!

Akkurat nå pøsregner det, så Ruffen har funnet seg en god plass under dyna i senga mi, mens Roxie bryr seg fælt lite om regnet og tripper fornøyd omkring på verandaen og leter etter mer bøll ;)

Roxie har mistet alle de bittesmå fortenna sine, men jeg har ikke greid å finne noen av de - dem har bare forsvunnet. Men i dag passet lillesøstern henne og Ruffen mens jeg var på jobb, og da hadde vesla mista en jeksel når ho prøvde å dra av sokken til tanta si. Den er jo ikke akkurat stor den tanna her heller, men stor nok til at lillesøstern så den og fikk lagt den i et glass med vann. Er veldig spent på hvor lang tid det tar før hjørnetenna hennes faller ut, for de sitter veldig godt fast foreløpig. De er jo så skarpe dissa valpetenna, så det skal bli kjekt når de forsvinner til slutt ;)

Vesla er allerede 5mnd nå og har blitt en ekte terrorist. Det lyser pøbelskap av ho der ho flyr rundt og leter etter noe bøll ho kan finne på. Med så mye energi som ho har også så blir det ganske hektisk her i blant, er ikke bare bare å skulle følge med på en overgira liten valp hele tiden, men jeg må innrømme at jeg faktisk syns det er veldig koselig også. Det er jo litt morro med en sånn liten rakker, og litt graving i blomsterpotter og spising på sko er ikke det verste som kan skje.

Men ho har lagt seg til en greie som ikke akkurat er veldig sjarmerende, nemlig å spise bajs! Ho sier stort sett fra når ho må ut og tisse nå, men aldri når ho skal bajse! Det gjør ho heller inne, og så spiser ho det etterpå!! Selv om vi akkurat har vært ute og gått tur, og ho har gjort fra seg ute, så kan ho likevel greie å gjøre fra seg litt til inne like etterpå. Akkurat som ho sparer litt til vi kommer inn, bare for å kunne spise det! Ho går alltid ut i gangen når ho skal bajse, for så å komme ut i stua med godsakene i munnen, så jeg prøver jo å følge etter ho hver gang ho går ut i gangen, men man har jo litt andre ting å gjøre i blant også... Jeg bryr meg ikke noe om alle de andre valpetingene ho holder på med, men akkurat spising av bajs skulle jeg gjerne sett at ho droppa. Ho får jo ånde som en søppeldynge, noe som ikke er særlig hyggelig med tanke på at ho egentlig er veldig glad i å gi mamma'n sin en suss nå og da. Ikke veldig fristende når man tenker på hva ho har spist ;)

Jeg leste litt om temaet på et hunde-forum jeg er med på, og fant et tips om å gi valpen ananas sammen med maten. Det skulle visst gjøre så bajsen smaker forferdelig. Så jeg skal hvertfall prøve det, men hvis noen har noen andre råd til meg så er det bare å komme med det ;)

Dette har vært den deiligste dagen i hele sommer tror jeg, det har vært strålende sol og blå himmel i nesten hele dag! I formiddag var jeg og bebbisene en tur hos mamma og spiste deilige nystekte rundstykker på verandaen. Er egentlig litt merkelig det der, mamma's mat er alltid best, uansett hvor gammel man er ;)

Etter et par deilige timer på verandaen dro vi hjem fordi vi skulle få besøk av Marita og Rambo. Vi tusla en tur i finværet og fant ut at det var på tide med en tur på Lysern (badestranda). Som jeg skrev om i et tidligere innlegg så er egentlig ikke hundene mine noe glade i å bade, men i dag tror jeg de rett og slett skjønte at det var mer behagelig i vannet enn å steke seg i sola, for de begge løp rett uti vannet og svømte til og med!! Jeg fikk ikke tatt noen bilder mens de bada siden jeg hadde ikke lyst til å ha med mobilen ned til vannet, med min flaks hadde den garantert drukna, men jeg fikk da tatt noen bilder etterpå.

Ruffen tørker seg i sola! Begge hundene tørker faktisk veldig raskt, til tross for den tjukke pelsen.

Roxie syns det var veldig deilig å bli pakka inn i et håndkle etter en dukkert!


Søte Rambo derimot tørker ikke like fort ;)

Vakringene mine! Fineste hundene på jord <3



Håper dere har hatt en like herlig dag som oss =D

For et par timer siden bestemte vi oss for å ta med hundene opp på Lysern, den lokale badestranda, og se hvordan Roxie reagerte på vannet. Ruffen har aldri vært noe fornøyd med å bade, men Roxie pleier ikke å vike for en sølepytt i alle fall, så det kunne jo hende ;)

Da vi kom opp dit var det selvfølgelig ingen andre der, så vi kunne slippe hundene løs. Overraskende nok var Ruffen ganske tøff og kom etter meg når jeg vasset ut i vannet. Han kom frivillig utti til han hadde vann godt opp over brystet. Roxie derimot syns detta var noe rare greier, ho vasset til vannet såvidt rakk henne til knærne, og da jeg bar henne med meg litt uti vannet padlet ho raskt inn igjen. Men jeg tror ikke ho var redd faktisk, for ho hoppa og spratt og lekte i vannkanten. Ho var nok bare usikker på hva detta var for noe =P

Etter de hadde vasset litt lot vi dem løpe rundt i gresset for å tørke litt, og de storkoste seg som bare det.


Liker hunden din å bade?

Ruffen og Roxie har vært på playdate med Rambo i dag, og Roxie fikk løpe fritt for første gang etter ulykka hennes. Gjett om ho koste seg!! Vesla var helt i hundre og løp rundt som en duracell-kanin på evigvarende batterier. Ruffen var også i farta og storkoste seg med fotball og hundelek, det var rett og slett bare kjempe kos å se hvor fornøyde de var. Vi var ute på gården i flere timer, og så dro vi rett derfra og til mamma - der hundene lekte og koste seg ute på verandaen. Etter en lang dag med så mye lek og frisk luft er begge fullstendig utslitte, så det var såvidt vi rakk å komme inn døra her hjemme før de begge sovna.

I bilen på vei til Marita og Rambo. Roxie i hundesetet og Ruffen med bilsele

Begge to sover søtt i bilen på vei hjem fra mamma :)

Håper dere har hatt en like fin dag som oss :P

I morgen skal jeg kjøre bebbisene mine til Hønefoss, for de skal tilbringe helga hos Susanne mens vi er i 150års lag i Sverige. Jeg skulle selvfølgelig helst hatt med meg mine kjære små, men det er ikke lov å ha med hunder dit vi skal :(
Det er ikke mange her i verden som jeg stoler nok på til at de får lov til å passe hundene mine en hel helg, men hos Susanne vet jeg at de kommer til å ha det bra. Ho skjemmer bort jentene sine like mye som jeg skjemmer bort Ruffen og Roxie, og jeg vet at ho kommer til å ta godt vare på dem! Ruffen er veldig fornøyd med å leke med Donna og Mali, mens for Roxie blir det første gang ho møter jentene. Roxie elsker jo riktignok alt og alle, så det skal nok ikke bli noe problem ;)



Men jeg må innrømme at jeg gruer meg til å dra fra dem der uansett, for de to små mammadaltene mine kommer garantert til å pipe og gråte når jeg drar, og det skjærer virkelig langt inn i hjerterota :( Jeg hater å reise fra dem når de skriker etter meg, men jeg er jo bare nødt. Det er i sånne situasjoner at jeg skjønner hvor ekstremt knytta jeg er til hundene mine, jeg elsker de virkelig av hele mitt hjerte, og jeg hater å se at de er lei seg, redde, eller har det vondt! Selv om jeg er ganske sikker på at de kommer til å slå seg til ro ganske raskt siden Donna og Mali er der og leker med dem så kommer jeg likevel til å slite med å dra derfra. Heldigvis er det bare en helg denne gangen, på søndag skal jeg hente mine små gullklumper hjem igjen <3

<3 Kommer til å savne koseklumpene mine veldig <3

Roxie er på langt nær like prippen som sin storebror, så da vi fant en real gjørmepytt ute på tur tok det ikke lange stunda før vesla hadde byksa uti.

Kan tru det var ei som trengte et bad når vi kom hjem!!

Mens Ruffen derimot - han gikk så langt ut på kanten som bare mulig =P Lille prippen min <3


Daniel jobba kvelden i dag, og når klokka nærmet seg 10 tok jeg med meg hundene for å gå til togstasjonen og møte han. 4-5 meter unna perongen satt vi oss ned for å vente, da en IDIOT fant ut at det ville være veldig morro å smelle en kinaputt bare få meter unna oss!! Stakkars Ruffen skvatt som bare det, Roxie også - men hun roet seg heldigvis fort, hun ble mest stressa av Ruffen. Ruffen ble rett og slett livredd, han hylte og skrek så man skulle trodd jeg mishandlet han, og prøvde å vri seg ut av halsbåndet for å komme seg vekk. Jeg skrek etter den idioten som hadde gjort det, men han løp sin vei og jeg kunne ikke løpe etter med hundene. Hadde jeg hatt mulighet skulle jeg virkelig ha beina etter!! Jeg prøvde å snakke rolig til Ruffen og kose med han, men han hadde fullstendig panikk. Til slutt måtte jeg bare løfte han opp og putte han inni jakka mi, selv om jeg er klar over at man helst skal late som ingenting, men det var fullstendig umulig i detta tilfellet. Jeg holdt han tett inntil meg inni jakka og snakka rolig med han, og han roet seg smått, men fortsatt skalv han og pep. Etter Daniel kom av toget tuslet vi hjem, men da smalt det ett annet sted i sentrum. Vanligvis ville ikke Ruffen reagert på det når det var såpass langt unna, men nå hadde han allerede panikk, så han gikk helt bananas igjen. Når vi kom hjem løp han rett inn på soverommet og gjemte seg under senga, og der ligger han fortsatt og skjelver.

Jeg fatter ikke at noen kan være så ondskapsfulle og gjøre sånt, det finnes ikke ord for hvor sint jeg blir!!

Stakkars lille gutten min <3


Roxie har mista sin første tann - den venstre av de midterste tenna oppe!
I tillegg er den på skrå nedenfor (skrått til høyre på bildet) veldig løs, og jeg må innrømme at det virkelig klør i fingra etter å rugle litt på den, for jeg har nemlig veldig lyst til å se hvor stor/liten rot det er på de bittesmå tennene hennes. Jeg skal selvfølgelig holde meg selv i nakkeskinnet og la være, tanna er så liten at jeg ville ikke fått tak på den uten å bruke pinsett uansett, hehe! Hunder svelger jo stort sett tenna sine når de mister dem, eller bare spytter dem ut i gresset el.l, så man får jo sjeldent se tanna som hos mennesker. Kanskje jeg skal prøve å gi ho en gulerot og håpe på at tanna setter seg fast i den ;)

I dag kom bilsetet til Ruffen i posten. Ruffen er nemlig ikke noe fornøyd med å sitte i bur i bilen, han må alltid følge med på veien for ikke å bli bilsjuk, og derfor syns jeg bilsete var en veldig god ide. Jeg kjøpte det på ebay (selvfølgelig, hehe), og det kom på rundt 150kr innkludert porto.

Den er litt mindre enn den ser ut som på bildet da, men den passer akkurat til Ruffen. Den skal festes over toppen av setet med en stropp, og rundt setet med en annen, så den sitter ganske godt fast. I tillegg er det selvfølgelig feste for sele oppi den, eller man kan bruke bilsele og bare feste den bak. På denne måten får Ruffen mulighet til å sitte litt høyere enn om han bare skulle sittet i setet, og da kan han følge med på veien og unngå å bli bilsyk, men samtidig sitte trygt og fint. Med Roxie får jeg se ann hva jeg gjør når jeg får kjøpt meg bil - om jeg kjøper en slik til henne også eller om jeg bare skal bruke sele til henne. Kommer ann på hvor bilsyk hun blir.

Hva bruker du til din hund i bilen?

For en liten stund tilbake bestilte jeg halsbånd og kobbel til begge hundene, til bare 65kr per sett. Det var satt ned til under halv pris. 65kr er jo knallbillig for både halsbånd og kobbel, så selv om kobbelet var ganske kort gjorde det ikke noe til den prisen. I dag kom det i posten, og jeg er veldig fornøyd. Halsbånda passa fint, og kobbelene kan jo selvfølgelig brukes om vi er på plasser der de ikke kan få så mye å gå på.

Lyse blått til Ruffen, og lys rosa til Roxie. Man kunne ikke velge charms da, men jeg syns begge var fine, så det var helt greit. De fikk lik størrelse siden Roxie vokser så fort uansett.

I tillegg var hundene så heldige at de fikk hvert sitt halsbånd av Susanne (har glemt å si at dere må gå inn på bloggen hennes og ta en titt på designet som jeg har satt sammen til ho ;) Hehe) her om dagen også, to søte stripete halsbånd som jeg faktisk har kikka på flere ganger på Pet Shop Girls.

 

De var desverre litt store, men de finnes i mindre størrelser også, så da har vi en god grunn til å ta en tur inn på PSG en dag ;)

Sikkert noen som syns det er tullete å ha flere halsbånd, men jeg liker å ha litt å bytte mellom. Jeg bruker så og si alltid sele når vi går tur, så halsbånda er egentlig mest til å noe å feste id-brikka til, men så er det jo fint med noen fargerike halsbånd på de mørke hundene mine også. Ruffen har en god del å seler å velge mellom, men de er jo til en del forskjellig bruk da; vintersele, hurtta-sele til langturer, tynn nylonsele til veldig varme dager, puppiasele, bilsele.... Mens Roxie har ikke rukket å få så mye fyll i skuffen sin enda, selv om ho har da hvertfall et par seler, og nå også et par halsbånd :)

Ruffen ELSKER is!!

Godt å kjøle seg ned med litt is på varme dager ;)

Hjemme alene-treninga fortsetter, og i dag har vi økt til 30min. Siden det ikke akkurat er veldig mye å finne på i en halvtime her i Tomter, i tillegg til at jeg ikke kunne gå så langt pga at jeg hadde knekkebrød stående til steking i ovnen, så ble det bare til at jeg stod ute på verandaen. Kjempe stas i øs pøs regn...! Men, hva gjør man vel ikke for sine kjære firbente ;)



Siden det er skikkelig drittvær hadde jeg inntatt den snaxy kosedressen min, men til og med jeg syns det er noe flaut å vise seg ute i et så alt for fint klesplagg, derfor dro jeg på meg en stor fleecejakke utenpå. Kan tenke meg det så lurt ut at en diger teletubbie med hette på størrelse med halve jordkloden luska rundt utenfor huset og kikket inn gjennom kjøkkenvinduet!

  

Jeg måtte jo følge med gjennom vinduet for å se at ikke knekkebrøda ble brent! Hundene var plassert på soverommet som er i andre enden av huset, så de merka ikke at jeg kikket inn. Det gikk faktisk veldig fint, litt piping ble det i dag også, men ho la seg ned og slappet av etter noen minutter. Neste gang øker vi enda litt til :)

Nå som Roxie er ute av valpegrinda må vi begynne så smått med hjemme alene-trening. Med Ruffen begynte vi ikke fult så tidlig (Roxie er nå 4mnd), men fordi ho har Ruffen som selskap når vi er borte så er det greiere å begynne litt tidlig med henne. Dessuten er vi jo nødt til å ha trent en del før jeg begynner i full jobb 1.august. Hjelpes som jeg gruer meg til å være borte fra bebbisene mine hver dag :(

Når Ruffen er hjemme alene har vi alltid satt han på soverommet. Han kunne riktignok fint ha gått rundt i hele huset, han gjør ikke noe galt, men han føler seg nok tryggest der inne. De gangene vi har prøvd å la han gå fritt i hele huset har han alltid ligget på soverommet når vi har kommet inn igjen. Så nå når vi trener med Roxie fortsetter vi med å bruke bare det rommet. De første to gangene vi trente på det etter ho kom ut av binga var de begge på soverommet mens jeg løp ned på butikken (det var snakk om 5min hver gang, butikken er nærmeste nabo). Da gikk det veldig fint! Jeg setter opp kamera hver gang for å sjekke åssen ho reagerer mens jeg er borte. Men nå tror jeg at ho faktisk har innsett at jeg forlater huset, for i går og i dag var ho veldig misfornøyd med treninga. I går skrek ho fælt, så jeg gikk bare utenfor huset og stod der for å høre om ho roet seg. Det gjorde ho ikke, så etter 3-4min gikk jeg inn igjen for at ho ikke skulle få helt panikk. Det ville jo bare gjort alt værre. I dag gikk jeg ut med søpla og satte meg litt på verandaen. Ho skrek når jeg gikk, og ho har pepet litt jevnt hele tida, men heldigvis ikke så ille som i går. Jeg ble sittende ute i et kvarter før jeg gikk inn igjen, og da var ho overlykkelig over å se meg. Jeg roser selvfølgelig masse når jeg kommer inn og gir alltid godbiter. Etter jeg kom inn igjen har ho dilta i bena mine hele tiden, og hvis ho vimser litt og brått innser at jeg er i et annet rom enn henne begynner ho å småpipe og kommer løpende.

"Hvis jeg tar fram stakkars-lille-meg-blikket mitt, lar du være å gå fra meg da??"

Det skjærer meg langt inni  hjerterota å høre på pipinga hennes når jeg går, men jeg vet jo at jeg er nødt. Ruffen pleide også å pipe når jeg gikk fra han i begynnelsen, derfor begynte jeg med å gi han en godbit hver gang jeg skulle gå, så var han så opptatt av den at jeg rakk å komme meg ut døra uten piping ;) Men nå er han jo kjempe flink, han går på soverommet med en gang jeg sier det, og han legger seg bare ned og slapper av og tar det pent. Håper bare at Roxie kommer til å gjøre det etterhvert hun også.

Hvordan gikk tilvenninga med alene hjemme-tid med din hund?

Roxie får til mye rart, men i går tok ho virkelig kaka! Jeg tok ho med meg utenfor mens jeg satt i telefonen med Marita, og lot henne tusle litt rundt. Etter 5 min hadde jeg avslutta samtalen og løfter opp Roxie for å ta henne med inn, men ser brått at det sitter noe på låret hennes. En svær svart hagesnegle!!!!!!

Det var fult av slim rundt snegla, så det var tydelig at Roxie må ha lagt seg oppå den og dermed har den følt seg trua og produsert masse slim. Jeg brakk meg bare av synet, og måtte be Daniel komme og hjelpe meg, men han er jo like pysete som meg. Han ble stående og holde Roxie mens jeg tok en pinne og prøvde å løsne den fæle snegla fra låret hennes. Det var absolutt ingen enkel jobb, den satt virkelig godt fast, og jeg hadde ikke akkurat lyst til å stikke hull på snegla så Roxie ble full av snegleblod og innvoller heller.... ÆSJ!!! Blir kvalm bare av tanken!!!

Jeg fikk den til slutt bort, men det satt igjen masse slim, så jeg putta Roxie rett i dusjen. Men selv med en god dose hundesjampo var vi ikke i nærheten av å få det bort en gang! Det endte til slutt med at jeg måtte barbere en stor flekk på låret hennes for å få det bort.

Her ligger ho litt rart, så det syns ikke så godt, men den barberte flekken er ca dobbelt så stor som detta!! Nå som ho endelig begynte å se litt mer normal ut igjen etter at gipsen og skjermen var av og pelsen på den opererte labben hadde begynt å vokse ut igjen. Haha!

Må flire av hu når hu får sånne raptuser altså, ser jo helt gal ut der ho holder på!

I morgen er det bare en uke igjen til Roxie skal få komme ut av valpebingen og leve et vanlig liv igjen. Det skal bli utrolig deilig både for henne og for meg. Valpetida ble ikke helt som planlagt her i huset kan man si. Jeg hadde sett for meg noen uker med masse lek og kos, en livlig krabat som fyker rundt i huset og utforsker alt ho kommer over, koselige turer, og ikke minst at Ruffen og Roxie skulle få ha det kjempe artig i hverandres selskap. Sånn gikk det jo ikke... Jeg har aldri vært i tvil om at jeg gjorde det rette når jeg bestemte meg for å operere henne, jeg hadde ikke kunnet leve med meg selv om jeg hadde avlivet henne bare på grunn av penger, men det har virkelig vært noen slitsomme uker! Ho er jo som sagt tidligere veldig avhengig av meg når ho er i binga, ho får panikk når jeg går ut av rommet, men når jeg la dyner utover hele soveromsgulvet og lot henne være der sammen med Ruffen mens jeg gikk ut av rommet i noen minutter - så brydde hun seg ikke i det hele tatt! Så det er tydelig at det er bingen, og det å være innestengt, som ho er redd for. Søvn har det jo ikke blitt så alt for mye av heller, selv om det begynner å hjelpe nå, det var verst i begynnelsen. Nå hender det at ho sover helt til halv9 faktisk, mens før våkna ho alltid 6-halv7.

Men en ting er hvertfall sikkert; jeg hadde aldri greid detta hvis ikke jeg hadde hatt en så hjelpsom familie! Besteforeldrene mine har kjørt oss til dyrlegen hver mandag for å bytte gipsen, og mamma har stilt opp som valpepasser og avlaster når jeg har vært på jobb eller rett og slett har vært helt utslitt. Når det var som verst - med lite søvn og konstant piping fra vesla fordi ho ikke ville være i bingen, så kom mamma og henta Roxie sent på kvelden og hadde henne over natta så jeg skulle få sove. Ho tok ikke et nei for et nei når jeg sa at ho ikke trengte, og selv om jeg er veldig opptatt av at mine valg (med at jeg ville ha en hund til) ikke skal gå utover andre, så er jeg veldig glad for at mamma "overkjørte" meg der og henta ho likevel. Tror aldri noen sinne jeg har hatt så godt av en god natts søvn før!! Det første mamma sa når jeg kom ut døra med Roxie når ho henta henne var "som du ser ut jenta mi!" Haha! Men ho hadde jo rett, jeg så ut som et takras så sliten som jeg var!

Men om en uke er det forhåpentligvis over (hvis alt går den rette veien) og vi kan begynne å trene lydighet, triks, og alene hjemme-tid! Mest av alt gleder jeg meg til å se de to søtingene mine få leke sammen igjen, for det er ingen tvil om at de begge har savna det!

Mamma og søstrene mine pleier å flire av meg for at jeg skjemmer bort hundene mine, men da vi var hos dem her om dagen var det hvertfall ikke jeg som stod for bortskjemminga!!



Nå var det riktignok ikke kjempe mye is igjen oppi der, men de begge slurpa da i seg for harde livet! Og så måtte de bade når vi kom hjem, for pelsen var jo full av is! ;)

I går var Roxie og jeg hos vetten igjen. Vi trodde vi skulle bytte gipsen for siste gang, for sist sa ho at det var to uker igjen, men i går mente ho at vi faktisk kunne ta den av! Jeg måtte fortsatt være flink til å holde ho i ro i 1-2 uker til, så ho bor fortsatt i valåebinga, men det er jo kjempe kjekt å få av den store gipsen og den dumme lampeskjermen rundt hue.

Jeg så jo for meg at Roxie skulle bli overlykkelig når ho fikk gå uten gips, men ho begynte brått å hylskrike! Personlig tror jeg det var fordi vetten tok plasterfjerner på labben hennes, og det sved nok i den såre huden, selv om vetten mente at det ikke var det. Ho fikk helt panikk og hylte høyere enn noen gang, mens jeg prøvde så hardt jeg kunne å holde meg rolig for at ikke mine følelser skulle smitte over på henne. Jeg prøvde å snakke rolig til henne og kose med henne, men ingenting hjalp. Ho virkelig hylskreik!! Jeg ba vetten om å skylde labben hennes, selv om ho mente det ikke hadde noe med saken å gjøre, og da roet ho seg littegrann, men ho forbandt nok smerten med labben nok en gang, og dermed ville ho ikke tråkke på den mer. Når vi satt henne på golvet trakk ho labben til seg og pep. Vi ble enige om å ta røntgen for sikkerhetsskyld, og mens vi holdt på med det begynte ho sakte men sikkert å legge litt vekt på labben, slikke litt på den og utforske den litt. Vesla har jo tross alt ikke sett labben sin på fire uker!
Bildene så fine ut, og innen vi gikk derfra var Roxie i godt humør igjen og så ut til å vende seg til å bruke labben igjen. Nå er ho i full fart, tråkker på den og går helt vanlig. Labben ser riktignok litt stusselig ut siden den er barbert og det fortsatt er små skorper igjen etter operasjonssåret, men det går seg fort til. Vesla virker mye mer fornøyd nå som gipsen og skjermen er av, og det er virkelig godt å se!

Lille rakker'n min!