Jeg har fått en god del kommentarer de siste åra, både her på bloggen og "in real life", på at jeg skjemmer bort Ruffen og behandler han som babyen min. Jeg skal ikke nekte for at han er en bortskjemt liten tass, og han blir jo faktisk som en liten baby for meg. Nå skal det sies at jeg ikke er blant dem som bærer bikkja i veske overalt og kler han opp i dilldall-klær til alle anledninger! Ruffen er absolutt ingen veskehund, han går på sine egne ben uansett hvor vi skal hen, og han har ikke noe i mot å gå langt heller. De eneste gangene jeg kler på han er om vinteren, fordi han er en skikkelig frossenpinne på tross av all pelsen. Han blir kledd på for at han ikke skal fryse, ikke for å se bra ut!! Ellers bruker jeg kun sele/vest på han når vi går tur for å feste båndet til, da jeg syns det fungerer mye bedre enn halsbånd.

Ruffen med ull-dekkenet som jeg sydde til han i vinter
Men han er bortskjemt, det er han! Jeg duller nok litt vel mye med han, og jeg skal ærlig innrømme at jeg spretter fort opp og trøster om han skaller i bordet på vei opp i sofaen, og susser litt ekstra mye på han om han er pjusk en dag. Jeg er kanskje litt overbeskyttende mot han, og det har jeg også fått angre på. På grunn av min overbeskyttsomhet er han blitt ganske så pinglete, og han er veldig usikker i møtet med andre hunder ute på gata. Det er riktignok noe vi jobber mye med, og da jobber jeg like mye med meg selv som jeg jobber med han. Han merker veldig fort på meg om jeg blir anspent eller redd for at noe skal skje, og da blir selvfølgelig han anspent og usikker også.

To gode venner - marsvinet vi hadde før, Plutten Cornelius, og Ruffen
Selv om jeg har hatt mange marsvin før, og vi også hadde hund og katt når jeg bodde hjemme hos mamma, så er Ruffen det første dyret jeg har hatt som er fult og helt mitt ansvar - og som trenger litt mer fra meg enn bare en gulerot og vasking av bur. Den lille søtnosen er jo avhengig av meg, og jeg syns hvertfall at det er et veldig stort ansvar å ha. Jeg har faktisk ansvaret for et liv! Han stoler fult og helt på meg, han er hengiven til tusen, han trøster meg når jeg er trist og logrer når jeg er glad. Han er alltid lykkelig når jeg kommer hjem, uansett om jeg har vært borte i 20min eller 5timer. Om jeg uheldigvis tråkker på halen hans så piper han og kommer logrende mot meg med bøyd hode og ser forsiktig på meg for å finne ut hva han har gjort galt, i stedet for å kjefte for at jeg var så klønete at jeg greide å tråkke på halen hans! Hvordan kan jeg ikke skjemme bort et så kjærlig og hengivent lite vesen?!!

Ruffen sover sammen med brødrene sine. Bildet er tatt av de vi kjøpte han av.
Da vi kjøpte Ruffen hadde vi snakket om å skaffe oss hund en god stund, og vi visste at folk rundt oss syns det var tullete at vi skulle ha hund etter bare å ha vært sammen i et år. Men vi er begge hundemennesker, og vi var enige om at vi skulle ha en liten hund som var enkel å ha med rundt på besøk, og som ikke trengte fult så mye mosjon som en stor hund. Jeg fant annonsen med Ruffen på finn.no, han hadde også to lysebrune brødre som var til salgs, men både jeg og Daniel falt for kullets eneste svarte pelsklump. Vi sendte en mail og fikk heldigvis et positivt svar, og en uke etterpå dro vi til Lillestrøm for å hilse på gullet. Han var så liten og vakker at det finnes ikke ord en gang! Når jeg satt på golvet med beina rett ut framfor meg så greide han ikke en gang å klatre over leggen min! To uker senere ble han levert hos oss, og jeg har aldri vært så stolt noen gang før! Han sjarmerte selvfølgelig alle rundt seg, så det var ikke akkurat noe problem å skaffe pass til han, og siden da har han vært det store midtpunktet hos oss. Det er selvfølgelig ikke alltid det er like lett å tilpasse dagene med både skole og jobb når man har en hund, men jeg har ikke angra en dag på at vi kjøpte han! Han gir meg så mye glede og kjærlighet, han er en super turkamerat og han holder meg med selskap når Daniel ikke er hjemme. Jeg har vurdert å kjøpe en hund til, så Ruffen har selskap når vi ikke er hjemme også, men det får vi bare ta som det kommer. Den lille gutten min er nok fornøyd med å ha rollen som midtpunkt helt for seg selv også ;)

Sjarmøren min!
Så om man vil kalle det "galskap" eller kjærlighet er vel opp til hver enkelt, men jeg syns nå den lille Rufsen min fortjener å være litt bortskjemt ;) Han lever fortsatt et fullstendig ordentlig hundeliv, med turer, oppdragelse, trening og noen napp i nakkeskinnet når han ikke oppfører seg, men så er han overlessa med kjærlighet i tillegg ;) Jeg ville gjort hva som helst for Ruffen, om det noen sinne skulle skje han noe ville jeg betalt skjorta av meg for å hjelpe han (med mindre han hadde hatt bedre av å slippe selvfølgelig!), og jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det godt hos oss! Så langt virker det i alle fall som at han er fornøyd ;)

Min nydeligste lille Ruffeluff <3
Skjemmer du bort kjæledyret ditt??
Hvor mener du grensa går mellom "galskap" og kjærlighet for dyret ditt?