Fra fakkeltog og minnestund i Askim i går


Torsdag kveld var det feiring av overstått bachelor på Chateau Neuf, men det var også sommerfest på Prindsen! Og jeg var hvertfall ikke i tvil et sekund, selvfølgelig skulle jeg på sommerfest på den gamle praksisplassen min! =D

Det var SÅ kos å komme tilbake dit, man må jo bare bli glad når man kommer inn døra og ser mange kjente fjes som lyser opp, folk som vinker og sier de er glad for at du ville komme! Det varierer jo en del hvem av brukerne som er der, noen er der fast, noen er der bare en sjelden gang i blant, og noen er det periodevis, men heldigvis var det mange av de samme som var der i dag - som når vi var i praksis. Kjempe trivelig å se de igjen, og ekstra kjekt når de ble glad for å se oss også.

Det ble både sang, taler, utlodding, bildefremvisning, og god mat og dessert. Jeg vant faktisk også, en såpe, og et badesett med håndkler og badeand :)



Men det beste av alt var å se hvor mye brukerne koste seg! De så jo så fornøyde ut, og nok en gang ble jeg sittende og tenke på hvor utrolig bra tilbud de har på Prindsen. For flere av brukerne er Prindsen det eneste de har i hverdagen sin. Nå skal jeg ikke holde på her og gjenta meg selv for ørtende gang, hehe,men jeg må si at jeg misunner de ansatte på Prindsen jobben dems!

Så vanskelig det er å skrive disse ordene. Så vanskelig og allikevel så underlig lett, ordene er vanskelige, men hjertet er lett.

Ordene er vanskelige, fordi de går inn i et rom som jeg ønsker dere skal bli berørte av. Det må ligge kraft i disse ordene, jeg forstår jo det.

Ordene er vanskelige fordi de også tilhører fornuften. Og jeg vet ikke om fornuften skal ha en plass i dette.

Hjertet er lett, fordi hjertet bare vet. At hjertet tilhører broren min.

Så hvordan begynner jeg?

Og hva er dette? Er det en kamptale? Et festskrift? En sentimental historie om en søster som står opp for sin bror?

Kanskje er det alt dette og kanskje er det ikke det heller. Kanskje er det bare at jeg rekker opp hånden og ber om ordet. For jeg har noe å fortelle.

Jeg har noe å fortelle dere om en bror som ble født i 1972, med butte fingre og liten nakke, med tindrende øyne og fin liten munn, og mamma så øyeblikkelig at han hadde Downs syndrom. Han fikk navnet Stian.

Mamma kan fortelle historiene om sorgen over det som ikke kom, gleden over det hun fikk, damene som byttet fortau når hun kom med barnevognen, alle møter, alle vedtak, alle kamper og den store morskjærligheten man føler for et barn som behøver mer beskyttelse.

Jeg kan fortelle søsterhistorien.

Trude Trønnes-Christensen sammen med broren Stian Trønnes-Christensen. FOTO: HELGE UTHUS

Søsterhistorien er fin. Den er også sår. Derfor er den sterk. Fordi den gjennom all sårhet er fin. Den er som livet selv.

Søsterhistorien bærer bud om myke hender som strøk gjennom søsterhåret, om sterke armer som dyttet vekk. Om en liten storebror som tok så mye plass at søster tidvis tenkte at det ikke var plass til henne.

Om en bror som gjorde et hus så fylt av kjærlighet at det hendte jeg følte at nå renner jeg over av lykke.

For en familie kan være hverandres speil og jeg speilet ham. Min bror som lo av glede over de små tingene, som et Donald-blad på en tirsdag, som en uventet tur til svømmehallen, som å stenge pappa ute på verandaen en kald vinterdag og pappa ble sint på liksom og brors gledeshyl ljomet gjennom huset. Stian snurret rundt av glede over å vinne en fotballkamp en sval sommerdag i hagen, og han klappet i hendene over pølsene som ble lagt på grillen, han sto over dem og klappet i hendene, mens vi andre lå bare i gresset og ventet. En slik evne til lykke åpner også opp en mulighet for sinne.

Og Stian var sint. Så sint at han straks identifiserte seg med Sinnataggen i Frognerparken første gang han så den. For ble Stian sint, kunne han bli så sint at tiden stoppet og fuglene tidde og de store grantrærne som sto tett inntil huset vårt trakk seg ørlite unna. Og jeg, søster, gikk ut av huset og tok en pause.

Søsterhistorien inneholder også bilder av barn som ikke var snille med Stian. Som pekte og lo, hvisket stygge ting i øret hans, holdt ham igjen og hånet ham. Stian som krympet seg, gjorde seg liten, før han rev seg løs og løp.

Men det var også fine menneskemøter. Gode venner, gode naboer, gode stunder. Det var mest av dem.

Fine menneskemøter, som den første gangen jeg møtte en annen søster, hvor vi umiddelbart forsto hverandre, hvor det usagte kunne forbli usagt, vi hadde noe usagt som lå over oss, akkurat som et slør av sølvtråder, og vi visste at vi hadde noe som ingen andre hadde. Og her kan jeg som voksen gå inn, oversette og kalle det empati og ansvar og menneskekunnskap, men jeg synes opplevelsen av et sølvslør sier så mye mer, for det er mangt som kan øve frem empati og ansvar, men bare noe unikt kan frembringe sølvslør.

Stian, min Stian, den eneste, og hvordan, min kjære bror, skal jeg klare å formidle din uendelige verdi og store viktighet for denne verden?

Når verden ikke ønsker deg?

Skal jeg vise dem hjertet mitt? Hjertet som er ditt?

Som gjennom mitt søsterskap til deg har vokst seg sterkt og varmt og åpent.

Sterkt, fordi det har stått nært et vesen som behøver styrke. Varmt, fordi det har mottatt grenseløs kjærlighet. Åpent, fordi det har vært vitne til et liv som ser verden fra en annen utsikt.

Hvordan skal jeg overbevise verden om at vi trenger deg?

Overbevise verden om at vi ikke bare kan klippe vekk denne biten av livet, slik livet alltid har vært, gjennom tusener av år med levd menneskeliv?

Stian, du er jo livet, slik det skal være. Slik livet er.

I dag er Stian en voksen mann. Han er onkel til mine barn og svoger til min mann. En onkel som ikke sier så mye, han er en mann av få ord. Han er blitt voksen og rolig, og det er lenge siden fuglene ble skremt.

Onkel Stian, sier barna mine, og gir ham en klem når de går forbi. Vil du pusle puslespill, onkel Stian, sier de, og han nikker og legger seg ned på gulvet, store mannen, og pusler som om han aldri har gjort annet. Onkel Stian, vil du ha en kake, sier de, og ler når han heller tar to. Han ler lurt tilbake, og der, hvis jeg kunne løftet ut dette foran dere nå, ville dere sett en flik av sølvsløret, av magi, av kommunikasjon så finstemt og vakkert som et lite musikkstykke komponert av toner du tror du ikke har hørt før.

Men vi har hørt disse tonene før.

De har vært en del av menneskeheten, av våre liv så lenge vi vet om, og jeg vet at de gjør noe med oss.

De berører oss og utfordrer oss til å være noe vi ikke ellers kunne vært.

De gir oss noe vi ikke ellers hadde fått.

Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downs-barn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv.

Jeg er trett av det.

Trett av fornuften som formidler belastninger, kostnader, utfordringer og byrder som er for tunge å bære. At det må kunne slippes.

Nei, vi skal ikke slippe.

Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså. Stian er liv, Stian er kjærlighet. Stian kan bare fattes med hjertet.

Jeg har noe å fortelle dere.

Det er at det er tid for å bruke hjertet nå.

Skrevet av Trude Trønnes-Christensen

Tekst og bilder fra Aftenposten

Hva mener du om denne saken?

I går var min siste dag i praksis på Aktivitetshuset Prindsen, noe jeg selvfølgelig syns var kjempe trist! Som dere sikkert har skjønt hvis dere har lest bloggen min i det siste så har jeg hatt noen helt fantastiske uker der, det kan jo nesten høres ut som jeg er helt nyfrelst så mye som jeg skryter av det stedet, men det er velfortjent skryt!

Praksisen vår ble avsluttet med en utstilling som var åpen for alle som ville komme, og det ble faktisk mer folksomt enn vi hadde trodd. Ca. 100 personer var innom i løpet av de to timene utstillinga var åpen, så det var veldig morro! Vi fikk hver vår bukett med fargerike tulipaner, og så fikk vi overrekt en gave til øvingslæreren vår Marthe - nemlig en voksipose jeg hadde sydd. Marthe er egentlig ute i mammaperm, ho har en søt liten jente på 6mnd, men ho var så snill at ho tok pause fra permisjonen sin for å ha oss på besøk på Prindsen. Det var vi selvfølgelig veldig glade for at ho tok seg tid til, derfor tenkte vi at en voksipose til vogna til lille Erica ville være en fin gave som takk for oss. De besøkende skrøt fælt av alt det fine som har blitt laget mens vi har vært på huset, og det var så koselig å se hvor stolte brukerne var!

Noen av produktene som ble laget av brukerne mens vi hadde praksis (trykk på bildet for større format)

Når vi har vært ute i praksis de to første åra på studiet har jeg alltid syntes det har vært deilig når praksisen var over, men denne gangen skulle jeg virkelig ønske det varte lenger! Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye jeg har kost meg, og samtidig også lært utrolig mye! Det er noe helt annet enn å jobbe på en skole, fordi vi her ikke hadde noen læremål, timeplaner eller rammer som skulle følges. Man må ta selvstendige avgjørelser, mange av de må tas på sparket, noe som gjør at du er nødt til å tenke raskt men nøye gjennom alt du gjør. Det er selvfølgelig trist å se hvordan mange av brukerne sliter, og det er utfordrende å ta hensyn til og tilrettelegge for så mange forskjellige mennesker med så mange forskjellige behov. MEN, det gir også en ubeskrivelig god følelse når du ser at det du gjør faktisk betyr noe for de, og at du kan gjøre hverdagen dems litt bedre - om så bare i noen få minutter! Jeg har lært veldig mye, både om andre mennesker og om meg selv. Marthe har vært en suveren veileder som har fått oss til å tenke på litt andre måter enn det vi kanskje vanligvis gjør. Brukerne skrøt henne opp i skyene, de var tydelig veldig glade i henne, og det var ingen tvil om at ho var rett person på rett plass hvertfall. Det er jo ganske varierende hvor gode veiledere man får når man er ute i praksis, det første året fikk jeg en veldig kunnskapsrik dame - som også var utrolig sær og spesiell og dårlig på å veilede. I fjor hadde jeg en veldig hyggelig dame, men ho var også veldig tør og firkanta. Det var liksom ikke snakk om å tenke litt utenfor boksen... Derfor var jeg selvfølgelig kjempe fornøyd når jeg fikk min siste praksis på drømmeplassen, med en gruppe som fungerte helt supert og en veileder som virkelig kunne sakene sine!

Nå gjenstår bare bachelor-skriving, og så er jeg ferdig utdanna faglærer og skal begynne å søke meg jobb. Er ingen tvil om at min store number one på jobb-ønskelista er en arbeidsplass som Prindsen! Må ærlig innrømme at jeg tror ikke det er mange steder som kan måle seg med Prindsen, men så har jeg ikke vært på noen andre aktivitetshus heller da ;) Jeg har også vurdert å studere et år til for å få undervisningskompetanse i enda et fag (jeg har tatt årsstudium i RLE også), eller eventuelt ta nettstudium med spesped, og om det skulle bli hva jeg ender opp med til høsten så håper jeg at jeg kan få jobbe som frivillig på Prindsen ved siden av studiene.

Detta ble litt av en avhandling, men får håpe at noen av dere orker å lese gjennom alt hvertfall. Ta gjerne en titt på nettsidene til Prindsen, og om du bor i nærheten av Oslo kan du jo stikke innom neste gang det er utstilling der :)

Det er liksom noen perioder da alt bare klaffer, og sånn har jeg det akkurat nå! Den største grunnen er nok praksis-plassen min, der jeg trives så utrolig godt! Det er så koselig å være der, dagene går kjempe fort, og det er en utrolig givende jobb å ha! Jeg misunner virkelig øvingslæreren min jobben hennes! Det er selvfølgelig ikke bare fryd og glede, det er mange utfordringer også, og man blir satt på prøve på mange områder, men samtidig så vet du at du gjør noe viktig og at det du gjør blir satt pris på av brukerne på huset. Om jeg kan finne meg en sånn jobb når jeg er ferdig med studiene skal jeg være overlykkelig! Jeg kan selvfølgelig også tenke meg å jobbe i skolen, det er jo tross alt en lærerutdanning jeg tar, men å jobbe et sted som Prindsen står helt klart øverst på jobb-ønskelista mi!

Og så skader det jo ikke akkurat at jeg hver dag kommer hjem til en søt kjæreste som jeg kan krype opp i sofaen med. Skal ikke nekte for at jeg ofte er ganske sliten når jeg kommer hjem etter en lang praksisdag, og da er det innmari deilig å bare kunne kose seg med kjæresten og en film. Det hender til og med at han lager middag til jeg kommer hjem ;)

Jepp, livet er rett og slett herlig!
Håper det gjelder deg også ;)

Jeg er så utrolig fornøyd med praksisplassen min i år, på Prindsen aktivitetshus på Grünerløkka. Det er jo selvfølgelig veldig annerledes enn å jobbe på skole, men det er egentlig noe av det jeg liker ved det også. Det er artig å få prøve noe helt annet også! Vi har ingen læreplaner og mål som skal følges, ikke noen undervisningsplan som skal følges minutt for minutt, og vi kan faktisk sitte og jobbe sammen med brukerne - ikke bare stå og undervise.

Det er riktignok slitsomt også, jeg har vært rimelig klar for sofaen når jeg har kommet hjem, men når man trives så godt så er det heller ikke så ille om man blir litt sliten. Det er et veldig flott miljø der, og praksisgruppa mi fungerer også veldig godt sammen, så jeg er rett og slett kjempe fornøyd :) I tidligere praksisperioder har det vært "helt greit", men jeg har aldri gleda meg til å reise inn om morgenen, mens nå er det faktisk ikke et ork å stå opp! Tida går fort når vi er der, og det er veldig lærerikt - på en helt annen måte enn når vi er ute i skoler! Det er helt klart en type jobb jeg kunne tenkt meg å ha når jeg er ferdig på skolen :)

Jeg er så himla trøtt i trynet om dagen, det er så vidt jeg greier å holde øya oppe når jeg slenger meg ned på sofaen. Har i grunn bare meg selv å takke da, siden jeg har sitti oppe og sett på House til seint - flere dager nå. Vi har blitt hekta på den serien begge to, så når vi først begynner å se på ser vi gjerne 3-4 episoder før vi får lempa oss inn i senga.

Men i kveld skal jeg være flink, for i morgen skal jeg på observasjon på praksisplassen min igjen, og da trenger jeg virkelig å være uthvilt! Forrige tirsdag var jeg helt kake når jeg kom hjem, deisa ned på sofaen og sovna på flekken! Observasjon vil altså si at vi skal være på praksisplassen vår et par dager, før vi starter selve praksisperioden, for å se hvordan det er der, hilse på folk og bli litt kjent. Neste uke begynner vi med fire ukers praksis, så i morgen er siste observasjonsdagen vår.
Jeg har fått praksisplass på Prindsen aktivitetshus, et aktivitetssenter for folk med rusproblemer og/eller psykiske problemer. Det var førsteønsket mitt, så jeg er kjempe fornøyd med å ha fått plass der, og ble vel enda mer gira på å være der når vi kom dit for første gang forrige tirsdag. Det blir ganske annerledes enn de tidligere praksisene mine - da jeg har vært på barneskoler. På skolene har de hatt dårlig råd, vi har måttet legge opp nøyaktige og detaljerte tidsplaner, og jeg har bare vært på barneskoler - så jeg har jo bare hatt små barn. Nå skal jeg ha voksne mennesker, ingen konkrete timeplaner og slikt da brukerne skal kunne komme og gå når de vil, og noe av det beste er at de faktisk har et godt budsjett, så vi står mye friere når det kommer til å kjøpe inn materialer osv.

Jeg er ikke i tvil om at det kommer til å bli fire veldig slitsomme uker, men samtidig er jeg også like sikker på at det blir fire utrolig flotte og lærerike uker! De av dere som er faste lesere av bloggen min vet jo at jeg er sterkt engasjert i rusomsorg, så det er jo en perfekt plass for å lære og oppleve mer innenfor det feltet.

Så nå skal jeg lage meg en god middag (Daniel jobber kvelden, så siden det bare er meg her blir det vel heller bare en hurtigmiddag men!), rydde litt her, og så skal jeg tvinge meg selv til å ta kvelden tidlig i dag, så jeg ikke møter opp i halvsøvne på praksisen i morgen ;)

Rett etter nyttår skal vi sette i gang med praksismøter og planlegging før vår siste praksisperiode i studiet. De to første årene har vi vært på barne- og/eller ungdomsskoler, mens i år skal vi på videregående skoler eller alternative plasser - noe som vil si voksenopplæringsplasser som Tekstilverkstedet, Prindsen, fengsel + + Og jeg har fått plass på

PRINDSEN!!

Jeg gleder meg som en liten unge, det kommer til å bli så utrolig spennende og lærerikt! Prindsen er et aktivitetssenter for folk med rusproblemer og/eller psykiske problemer. Dit kan de komme for å være litt kreative og delta på noe sosialt. Som noen av dere sikkert har fått med dere så er jeg veldig engasjert i rusomsorgen, så denne plassen er rett og slett helt perfekt for meg! Det blir nok mye jobb, og jeg vet at jeg kommer til å slite med å ikke knytte meg til brukerne der, for jeg syns så synd på de at ikke staten kan gi de bedre levevilkår og et bedre støtteapparat. MEN, jeg har hvertfall muligheten til å gjøre de fire ukene under praksisen til noe flott for dem, og den muligheten skal jeg benytte fult ut!

Studentbedriften jeg er medlem av deltok på Fylkesmessa i Oslo i dag, noe som var kjempe interessant, og virkelig nyttig! Vi må vel ærlig innrømme at vi ikke hadde noen forventninger om å vinne, fordi store deler av vurderinga gjøres ut i fra foretningsplanen til bedriftene, og planen vår er ikke noe vi har jobbet veldig mye med. Vi meldte oss først og fremst på fordi vi syns det er en flott måte å få tilbakemeldinger, tips og råd på, og for å skaffe kontakter. Det var nemlig 14 veiledere der - fra flere forskjellige bedrifter og lignende, alt fra Hafslund og advokatfirma til folk med master i entrepenørskap og gründere. Vi fikk 15min med fire av veilederene, og det var virkelig nyttig!

For det første fikk vi en real boost på selvtilliten da de alle var veldig positive til ideen vår. Vi fikk skryt for originalitet, for at navnet på bedriften var nysgjerrighetsskapende og interessant, og for at vi har jobbet veldig bra med utarbeidingen av boka. Det er jo rett og slett kjempe morsomt å høre fra folk som faktisk kan noe om dette - at vi har gjort ting riktig! De syns det var imponerende at vi hadde skaffet oss så mange sterke bedrifter som sponsorer, så det er helt klart et sterkt kort vi har i ermet ;)

Ruffen og Donna var med oss som modeller for prototypene til boka, og de var overraskende snille under hele messa. De sjarmerte både den ene og den andre, og sørget for at vi skilte oss ut fra mengden. Det liker vi jo ;)

Vi fikk noen veldig gode tips om hvordan vi skal komme oss videre i forhold til utgivelse av boka. Det gir et ekstra kick å se at andre har trua på oss, og ønsker at vi skal lykkes. Den siste veilederen vi satt hos sa faktisk at han hadde rangert oss høyest - med den beste presentasjonen og den ideen som han syntes hadde størst potensiale til å lykkes. Gjett om vi ble glade!
Vi ble også tilbudt å delta på et to-dagers gratis kurs om det å etablere og utvikle en bedrift, noe jeg tror kan være kjempe interessant! Så det gleder jeg meg veldig til!

Dagen har rett og slett vært super, vi har fått overveldende gode tilbakemeldinger, så nå er vi enda mer gira på å jobbe videre med boka vår!