I dag var det planleggingsdag, så elevene hadde fri mens vi lærerne var på seminar og møter. Første del av dagen var veldig interessant, da var det seminar om adhd og tourettes. Jeg har fått noen spørsmål om ikke jeg kan skrive litt om det å ha adhd i voksen alder her, men jeg får som vanlig aldri surra meg til det, men da passer det fint å vikle det litt inn her når jeg først er inne på temaet.
Forelesninger/seminarer er jo ikke akkurat min store favoritt, men det var litt ekstra interessant i dag fordi jeg kjente meg igjen i flere av tingene som ble snakket om. Blant annet tok de opp de "stille barna" - ofte jentene, som ikke blir oppdaga før de er i slutten av tenårene eller voksne. De er ikke hyperaktive på samme måte som mange gutter med adhd er, men de er rastløse på innsiden. I tillegg er de ofte veldig opptatt av å gjøre ting bra, så de jobber veldig veldig hardt for å greie seg gjennom skolegangen, og blir dermed ikke oppdaga fordi de har gode karakterer og greier seg fint på skolen. Jeg var en sånn. På barneskolen var det aldri noe problem, jeg var egentlig veldig skoleflink da. På ungdomsskolen og vgs følte jeg at jeg måtte jobbe mye mer enn alle andre for å oppnå gode resultater. Spesielt vanskelig var det at jeg har to veldig skolesterke søstre, som stadig kom hjem med toppkarakterer. De jobbet selvfølgelig for det, men jeg følte alltid at jeg måtte jobbe så veldig mye mer, men likevel kom jeg ikke like langt opp som dem. Da jeg begynte å studere gikk jeg på en smell - pensumet var for stort og vanskelig til at jeg greide å jobbe meg fram til en god karakter, uansett hvor hardt jeg jobba! Det var også da jeg begynte å slite veldig mye med konsentrasjonen, og det var da jeg begynte å snakke med legen min om det og ble sendt til utredning. Jeg har aldri vært hyperaktiv på den måten at jeg løper rundt og hopper og spretter hele tiden, men jeg er veldig urolig på innsiden og må alltid ha noe å tukle med om jeg skal sitte stille lenge. Jeg peller på ting, tegner og skribler, rister med beinet eller dunker med fingeren.

En annen ting jeg kjente meg igjen i var det verbale. Er man i en trygg situasjon blir man hyper-verbal og snakker veldig mye og veldig høyt - uten noe særlig filter for hva som kommer ut. Er man i en setting man ikke føler seg trygg på blir man innesluttet og kobler ut omverden. De fleste som kjenner meg vet at jeg snakker veldig mye, og veldig høyt. Jeg er fæl til å avbryte andre, og jeg tenker sjeldent over det jeg sier før det kommer ut. Men det er når jeg er sammen med folk jeg kjenner. Er jeg blant mange ukjente, eller i en situasjon der jeg ikke føler meg trygg, så tør jeg ikke åpne munnen i det heletatt. Alt som sies rundt meg blir overanalysert oppe i hodet mitt, og det samme med kroppsspråk. Sosiale koder er ikke min sterke side, for å si det sånn. Jeg overanalyserer alt andre sier og gjør, og er alltid redd for at de mener noe negativt.
Mange jenter med adhd hyper-reagerer også. Alle følelser er ekstremt sterke, og det slår også inn på de sosiale  kodingene. Når jeg analyser det noen sier til meg kan jeg innbille meg selv at de mente noe helt annet enn de egentlig gjorde, og så blir jeg veldig lei meg. Selv om noen kanskje mener noe som en spøk så kan jeg få for meg at det egentlig er litt alvor i det også, og så blir jeg sittende og dvele ved det og blir trist. Jeg kan også bli super happy for noe som andre bare ville trukket på smilebåndet over og ferdig med det. Hvis jeg da prøver å dele den gleden med noen andre, og de (naturligvis) ikke er like entusiastiske som meg, blir jeg lei meg og skuffet. Og ja, jeg kan bli veldig sint over småting også! Spesielt ting jeg ikke får til selv om jeg prøver veldig hardt. Da blir jeg sint, mye mer sint enn hva de fleste andre ville blitt. Situasjoner jeg ikke har kontroll over gjør meg derimot til et nervevrak. Jeg takler ikke i det heletatt å føle at jeg har null kontroll. Feks gikk jeg og gruet meg i en uke til et livreddingskurs jeg skulle på nylig, fordi jeg måtte dykke ned på 4m og hente en dukke opp fra vannet, noe jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få til. Jeg gruet meg så mye at jeg ikke tenkte på annet, det ødela hele uka mi. De fleste andre ville nok bare vært litt nervøse.

Den største forskjellen på voksne og barn med adhd tror jeg er at det er mer godtatt blant barn enn voksne. Når du blir voksen skal du bare ta deg sammen og oppføre deg ordentlig, uansett! Når jeg gikk på barneskolen var det aldri noe rart ved at barna med adhd forstyrret klassen, skravla i ett sett, eller hadde sterke følelsesmessige reaksjoner. Det var akseptert både blant barn og voksne. Nå sier jeg ikke at det er sånn overalt, men det er min erfaring i alle fall. Når du er voksen er det ikke greit lenger. Du kan ikke bare avbryte andre når du sitter på et møte. Du får en del rare blikk om du begynner å gråte når symaskina ikke fungerer som du vil. Du skal få med deg alle beskjeder som blir gitt og konsentrere deg fult og helt på møter og seminarer. Desverre funker det ikke helt sånn for alle... Jeg klarer meg fint når jeg har medisiner, men jeg kan likevel slite med lange foredrag og store grupper med mennesker som snakker og diskuterer. Jeg faller ut, og så føler jeg meg dum etterpå fordi jeg ikke aner hva man har snakket om. Jeg syns det går veldig greit nå når jeg har en jobb der jeg får holde på med det jeg liker, og det jeg føler at jeg er god på! Jeg kunne ikke undervist i masse teoretiske fag, men de praktiske fagene trives jeg veldig godt med! Jeg trives også med rle - fordi det er et fag jeg føler at jeg faktisk kan, pluss at det ikke er masse grammatikk og sånne ting.

Jeg kunne sikkert skrevet masse mer, men det orker jeg ikke nå. Det var hvertfall litt kjekt å være på det seminaret i dag og kjenne meg igjen i det som ble sagt. Selv om jeg på ingen måte vil defineres av adhd'n min, så er det veldig godt å kunne si at det er derfor jeg er som jeg er. Jeg har en grunn til det. For meg er ikke adhd noe problem i hverdagen, det byr på utfordringer som ofte ikke er synlige for de rundt meg, men som jeg selv må jobbe en del med. Men utfordringer er til for å overvinnes, er de ikke det da?

Jeg er så ille sliten om dagen at jeg har bare lyst til å gå i hi og sove et års tid! Det er virkelig litt av en jobb å skulle passe på en skadet liten valp, og selv om vi har ho i valpebinge får jeg likevel ikke gjort veldig mye annet enn å følge med på henne. Så fort jeg går noen meter unna valpebinga blir ho helt bananas og hopper opp og ned mens ho piper og skriker. Siden ho skal holdes i ro, og absolutt ikke skal hoppe - for at bruddene skal gro best mulig, så er jeg bare nødt til å holde meg i nærheten for å unngå hoppinga. Det hender jo at jeg bærer ho med meg rundt i huset, men det er begrensa hva man får gjort med en valp på armen også.... Jeg henger langt etter med bachelor-oppgaven min, for jeg får ikke akkurat trykka så veldig mye om dagen... Daniel er ikke akkurat verdens beste hjelper, og ser ikke grunnen til at ho ikke bare kan ligge i bur og skrike til ho ikke orker mer... Problemet er jo at ho hopper og spoler rundt hvis ikke jeg passer på, og dermed kan det bli komplikasjoner. I tillegg har jeg dårlig samvittighet over at jeg ikke får så mye tid til Ruffen som jeg skulle ønske også.

Detta ble et skikkelig syte-innlegg, men i dag er jeg så kjørt at jeg tillater meg å synes litt synd på meg selv. Roxie våkner alltid 3-4 ganger hver natt også, og når ho først er våken syns ho at mamma også skal være våken, så da er det bare å sette i gang med hopping og piping til jeg våkner. Sove kan vi gjøre når vi blir gamle.....

Ho er riktignok fryktelig søt når ho først sover da ;)

Jeg hadde selvfølgelig regna med litt jobb når jeg skaffa meg valp, men pga operasjonen ble det litt vel mye mer enn jeg hadde tenkt. Skulle gjerne hatt noen fler timer i døgnet, en valpepasser, en personlig assistent og en vaskehjelp, så kanskje dagene hadde blitt litt greiere ;)

Jeg er født 26.06.87, oppvokst i Spydeberg men flytta til Tomter da jeg var 18år - og her bor jeg fortsatt. Tomter er et bittelite sted i Østfold, og når jeg sier bittelite mener jeg virkelig det! Det vil ta deg ca. 2minutter å gå fra den ene enden av Tomter sentrum til den andre.
Grunnen til at jeg havnet her var min kjære samboer Daniel som jeg har vært sammen siden 7.02.06.

Jeg er utdannet faglærer i kunst og håndverk, og jobber på en barneskole i Spydeberg. Der trives jeg veldig godt, og jeg føler meg heldig som får jobbe med noe av det jeg liker best!
En av mine største gleder her i livet er hundene mine Ruffen og Roxie! Du kan lese mer om dem om du trykker på navnene dems i menyen over headeren. De to små hårballene er verdens nydeligste og gir meg utrolig mye glede i hverdagen!


Ellers er jeg en god kombinasjon av aktiv og lat. Elsker kjoler, pannekaker og orkideer. Er redd for elg, måker og kniver. Jeg besvimer når jeg ser blod, blir som et lite barn når jeg får kjøre store karuseller, og er ekstremt (!!) fornøyd med jul! Så vet dere det.




Bildet er selvfølgelig fra katastrofe-områdene i Japan. Den gamle mannen ser så lettet og takknemmelig ut over å bli reddet og båret vekk, men samtidig ser han så trist ut at man bare får lyst til å holde rundt han som et lite barn og si at alt skal gå bra.

Vi er virkelig heldige som har det så godt her i Norge.