De minste elevene har ikke veldig god peiling på alder. Noen av de mener at jeg ikke kan regnes som voksen når jeg er 24 år, andre syns at jeg er kjempe gammel. Her om dagen spurte en 3. klassing hvor gammel jeg er (for ørtende gang!), og jeg svarer 24. Jenta ser på meg med store øyne; "Da er du snart pensjonist da!!"

Noen har et svar på absolutt hva det skulle være. Jeg satt og jobbet med en liten mattegruppe der en av guttene har for vane å speilvende noen av tallene. Jeg påpekte dette flere ganger, og prøvde å lage huskeregler for han så han kanskje skulle lære det. Da jeg nok en gang måtte be han snu 5-tallet sitt svarer han; "Jeg tenkte bare at det kunne være fint å sette noen den veien også, for det er jo kjedelig om alle i hele verden er like!"

Like før jul var det julegateåpning i bygda der jeg jobber, og bestefaren min skulle synge med koret sitt i sentrum. Jeg tok med meg begge hundene og dro for å høre, og da traff jeg selvfølgelig flere av elevene mine også. Ei jente i 2.klasse stod sammen med sine besteforeldre og snakket med bestefaren min, og han hadde fortalt henne hvem han var. På vei til svømminga her om dagen sier jenta til noen av klassekameratene sine at ho klappa hundene mine den dagen, og noen av de andre lurte på hvorfor jeg hadde vært på julegateåpninga når jeg ikke bor i bygda (det var visst helt utenkelig at noen skulle gidde det om man ikke bodde der!) Da kommer det fra jenta; "For ho skulle høre på bestefaren sin synge, han LEVER faktisk han!!"